Idag er det at jeg har tenkt å ta Eli hjem derfor har jeg vondt i magen og er svært rastløs. Jeg har prøvd å nå inn i hennes minne med et bilde av meg ettersom jeg for henne er flere personer. 17 ganger har hun ringt og jeg har snakket med henne hver gang for at hun skal koble stemmen min til et bilde inne i sitt hode. Det bildet og stemmen skal bli meg og jeg håper at det er meg hun ser idag. Dersom det ikke lykkes vil hun neppe bli med meg eller at jeg kanskje bør la være å ta henne hjem før hun eventuellt har fått et opphold på Hamar og de kanskje har funnet ut av hvorfor hun har slik angst. Legen på sykehjemmet vil ganske sikkert også ha noen synspunkter på det.
Det er et vanskelig valg, men jeg plages veldig over at hun gråter og at jeg ikke kan hjelpe. Jeg greier ikke få kvalitetshvile når tankene mine er hos henne hele tiden. Rådene om å sørge for at jeg selv henter meg inn igjen er sikkert riktige, men det er ikke slik jeg fungerer. På et vis å forlate henne hjelpeløs for å få egentid det er ikke slik jeg er skrudd sammen. Jeg orker så dårlig å se at andre har det vondt. Jeg vet at Eli og jeg er veldig avhengige av hverandre så å glemme hverandre for egen del fungerer ikke.
De sier kjærlighet gjør blind og det er nok sant, hun har ringt meg 17 ganger for at det er godt å høre stemmen min sa hun. Jeg har besvart telefonen like mange ganger fordi det er godt å høre hennes. Om bare hun kunne kjenne meg igjen så jeg kunne få slippe inn. Jeg har lært mye på disse harde ukene, det finnes ingen lærebok på følelser. Det er følelser som styrer henne akkurat som meg. En liten detalje og timer med lirking i låsen er ødelagt. Når skal jeg svare, når skal jeg ikke ? Når kan jeg legge armene rundt henne uten at hun føler seg angrepet.
Når vi ser på gamle bilder og hun ser meg med det lurvete lange ustellte håret lyser hele hennes ansikte opp og øynene glitrer. Det er han Atle gubben min sier hun. Ved siden av sitter jeg og hører henne fortelle meg om begivenheter i vårt liv, jeg vet hun elsker. Så hva gjør jeg ? Jeg gråter stille gråt og tenker på den forbanna sykdommen. KJÆRLIGHET KAN VÆRE VOND.
Derfor vil jeg ha henne hjem for at den skal bli god.
Går det bra tro ? Kan jeg klare det selv om hun ikke kjenner meg ? Er det dumt å prøve ? Vil vi noen gang få en » normal » dag ?
Jeg har tusen spørsmål, men ingen svar.
Kjærlighet er en følelse sørg bare for at den ikke får vinger.