Atle Lundhaug
natt,vaktmåken
En natt sammen. Vaktmåken var på plass morgenen etter.

En natt sammen.

En natt sammen betyr kanskje ikke så mye for alle par. For oss betyr det at vi får fri fra den onde i Eli`s hode. Akkurat den natten er han ikke på jobb. Derfor er dette så viktig for meg. Kanskje for oss begge egentlig, det vet jo ikke jeg. Det er jo ingen hjelp i å spørre henne heller for hun vet jo ikke at hun bor et annet sted. For henne er oppholdet på Helsetunet en dag på jobben. For å forstå dette må du nok tenke deg at klokka ikke eksisterer og at du har blitt tidløs. Det betinger vel for oss normale at vi må være innelåst i et mørkt rom. Først da går det å forstå denne tidløsheten.

Helt som på en vanlig lørdag så hentet jeg Eli denne lørdagen også. Det som var litt uvanlig er at jeg ikke hentet henne etter frokost. Har prøvd med å hente henne litt utpå  ettermiddagen og da har det gått mye bedre. Håpet er jo at hun kan være hjemme til søndag. Jeg er jo ikke villig til å gi opp dette så da er det en stadig leting etter andre måter. Været var jo ikke helt med oss så vi så på gamle bilder. Utrolig å se at hun ikke kjenner igjen seg selv engang når vi ser bilder fra rundt 2000. Bilder fra de siste 5 årene går greit. Jentene våre og de eldste barnebarna lider samme skjebne. Hun kjenner dem ikke. Betydningen av frasen “ gå i barndommen “ synes jeg bare blir dårligere og dårligere for hun kjenner jo heller ikke igjen noe derfra.

Natten gikk som en natt bør.

Natten gikk som natten bør. Eli sov til kl.6, men da var det slutt. Det gjør jo ikke så mye for det er jo ikke et mål i seg selv at hun skal sove lengst mulig heller. Som vanlig så blir det jo en voldsom vandring og vanskeligheter med å få i seg frokost. Det blir en munnfull og opp igjen. Sier jeg noe så får jeg et ikke så koselig svar så da blir det å forholde seg taus. Plager meg ikke lengre dette. Det preller bare av.

En liten tur ut under voldsomt med klaging over alt det går å klage over. Da vi kom hjem igjen var det en fin tur. Litt hjelp til å forberede middag trodde jeg vel jeg skulle få, men det kan du gjøre var svaret.

Både vår vaktmåke og jeg ventet på at Isabelle og Emma skulle komme på besøk. Kalenderen fra Isabelle med bilder måtte frem for å vise hvem jeg mente. Hun så på den, ble glad, så var alt borte. Så fikk vi besøk da og jeg fikk noen å spise middag sammen med. Eli ville ikke ha for hun likte jo så klart ikke dette. Slik er det samme hva jeg lager nå. Jeg legger jo ikke så mye merke til alt Eli sier mer, men det tror jeg nok de andre gjorde. Det må være rart å se mamma/mormor som alltid har vært så rolig nærmest se ut som en orkan. Livets skyggeside blir veldig synlig.

Gjesten reiste og vi ble alene igjen. Bilen hadde knapt nok forsvunnet opp i skogen før hun sa hvem var det som var her. Det var borte.

Badekaret ble igjen fylt opp med passe varmt vann, det var nr.2. Det er litt kos dette å sitte der på skammelen som hun vil jeg skal gjøre. Mye gode følelser i det å vaske på ryggen og tørke når hun står opp. Tørke håret, få på rene klær og en liten dusj med favorittlukten Floyesa Faith Det er den som er topp akkurat nå. Litt fotpleie, på med to lag lilla neglelakk og ei fornøyd dame på vei ned til til Helsetunet igjen.

Tilbake ved kjøkkenbordet satt en trøtt ektemann og ga fra seg noen tårer. Lei meg, men glad over at hun har funnet ro i et plaget sinn. Litt glad er også tross alt fordi jeg får muligheten til å gi henne litt omsorg. Det beriker også mitt liv.