Reise fra noe.
Å reise fra alt.

Facebook døde idag.

Facebook døde idag. I hvertfall min side der for den ligger nå til sletting. Med klikket på SLETT våknet faktisk lysten til å skrive igjen. Da klikkene fra FB ble færre førte det til mye irritasjon og følelse av svik. Da ble jeg forbannet og fikk nærmest prestasjonsangst. Jeg ville gjøre så mye mer enn bare å skrive. Jeg hadde noen drømmer. Egentlig bunner jo det i min naive væremåte. Jeg går rundt å tror at alle vil bare være gode. Ordene til han bæssfar glemte jeg en stund. Du skal være et godt menneske, men du må fanken ikke gå rundt å tro at alle andre er det, sa han bæssfar. Når noen sier, jeg leser bloggen din og følger med dere, så er det mest overskriften på Facebook det gjelder. Nå er det slik at kan du finne nav.no så kan du også finne meg uten at jeg plasserer det midt foran deg.

Får vel si at det jo er moro å se at hele Frodith`s blogg blokk er snart samlet på Bloglovin. Det gleder ihvertfall meg for dette er mennesker jeg setter stor pris på. Det har jo blitt noen år.  

Da har jeg vært på mitt daglige besøk hos Gullhjerte mitt. Det ble litt kort, men det var kveldsmat og da vi jeg at hun skal få sitte ned med de andre å spise i ro og fred. Tror faktisk smerteplasteret ble vellykket for det kom ingen klager av noe slag. Nå er jeg vant til at ting ikke blir som jeg tror, men jeg griper alle halmstrå som måtte komme forbi. Vi kunne faktisk prate litt om vanlige ting. Hun spurte etter den nye bilen vår idag også så jeg måtte fram med bildet igjen. Da vet jeg at dette er noe hun gleder seg til. Det gjør jeg også og da er vi to om det. Helt ny bil har vi bare hatt en gang før. Det er både godt og vondt å se henne der nede. Det gode er jo at hun har funnet ro og fått en plass blant de andre. Det vonde er jo at jeg har mistet henne for alltid. Jeg ser jo at hun har det bedre enn jeg kan få det til her hjemme. Så kommer den dagen da hun ikke mer føler vårt hjem som sitt. Det er jo den jeg nå går og venter på med skrekk. Jeg er glad når jeg kjører henne ned igjen og hun sier, Jeg vil ikke inn der.  Tenk den dagen det blir her hjemme. Til da har jeg vel fått oppleve så mye mer vondt at det ikke kan bli verre vil jeg tro. 

Tenk den som bare kunne dra langt vekk fra alt og bare glemme. Det skal jeg ikke tenke på nå. Tross alt er jeg glad. Smerteplasteret virket og min Facebook er død.