Litt om dagen i huset der selv fluene har rømt. Ikke så rart heller for fra kl. 6.30 og frem til nå kl. 16.30 så har hun gått ut døra 187 ganger viser kameraet som vokter døra. Selvsagt har hun hatt returbillett også. Med gårdsplassen full av nygruset subbus og skoene på hele tiden sier det seg selv at laminatgulvene lever et kort hektisk liv. Selv flisene på badegulvet har sett sine beste dager. I tillegg har hobbysamlern klart å rive opp en fin liten haug med papir av den myke fine sorten. To ruller har måttet sette livet til ved drukningsdøden mens det meste av den tredje har jeg lurt frem fra gjemmestedet blant trusene i skuffen for t-skjorter. T-skjorter, truser og dopapir i en herlig blanding. Her er det bare å prøve se humoren i det for den som måtte klare det. Ikke like enkelt da du har gjort to runder med støvsugeren. En ny hobby har også dukket opp. Åpne badedøra for å sjekke om det er noen der. Nå er det tre typer av den samme støyende og stressende typen. Jeg prøvde meg med 10 mg sobril om det ville roe situasjonen litt, men nei eneste som skjedde var at ansiktet fikk fargen tomat. Det er som jeg leste på en amerikansk side om alzheimer, husker dessverre ikke siden, men kan jo finne den. De skrev at svært mange av de vanlige midlene mot uro ikke virket så bra på demens. Enten ble uroen verre ellers ble de helt utslått. Da er vel det sikkert snakk om dosering da.
Samme er jo det jeg ser på Eli, i beste fall blir det roligere en time eller to.
Hun har mast så veldig på at hun vil hjem og da mener hun barndomshjemmet sitt. Vi tok en tur dit, men hun ble redd og ville ikke være der. Da hun var liten sørget to flittige hender for at det var pent rundt omkring. Nå har skogen begynt å ta tilbake det den ga fra seg slik at det bildet hun har i hodet passer ikke med det hun så. Så fikk vi både sett det naturen tar tilbake og besøkt de døde. Nå er vi hjemme og alt er som før. Eneste forskjellen er at jeg har oljet døra til badet så jeg slipper å høre den går opp og igjen i et kjør. Hun sniker seg rundt hushjørnene og kikker seg over skuldera hver gang hun forsvinner inn i helligdommen. Jeg har sett dette før, men det var da jentene var små og gjorde noe de ikke fikk lov til. Hun vet hun gjør feil det er jeg sikker på. I dag har jeg ikke sagt noe når hun er ut og inn slik så da har jeg i hvertfall sluppet møkkagubbe titlen.
Jeg lå å så på henne lenge etter at hun hadde sovnet i går kveld. Hun slappet av og en stund tenkte jeg at jeg får bare holde ut. Nå har det gått langt på vei ett døgn til og da må jeg jo være blind og døv for å tenke det. Beslutningen har jeg tatt langt der inne allerede så det blir å følge de anbefalinger våre rådgivere gir.
Det er en litt annen setting nå enn for ett år siden for da visste hun hvem jeg var og vi samarbeidet på et vis. Nå har hverdagen blitt en kamp og jeg får ikke lengre gjort annet enn å ta vare på henne. Dette går jo ikke. Utviklingen av sykdommen går fort for mye av det hun kunne gjøre for 3 måneder siden går ikke nå. Enkle ting som å ringe med mobilen klarer hun ikke og hun er nok litt klar over det også for når jeg spør om hun skal ringe noen av jentene så vil hun ikke. Hun gjemmer mobilen og sier hun ikke har noen. Det å ta ut fra oppvaskmaskinen går heller ikke uten hjelp for hun vet ikke hvor alt skal. Nå har hun begynt å si hun har mistet lommeboka også selv om jeg viser henne hvor den er.Jeg tror hun er redd hun må betale i butikken. Sist hun skulle var vel et par måneder siden og da klarte hun ikke få kortet riktig i terminalen og koden husket hun ikke. Slik det er nå er det nok med å se etter at hun ikke tar sidemannens varer for lista med skille er ikke noe skille for henne. Jeg tar med alle disse små tingene som kanskje ikke teller fordi du som kanskje har en som ikke har kommet så langt kan ta lærdom av det og kanskje finne en slags løsning på dette. Jeg visste ikke så my om hva som kom til å skje med henne utover.
Nå har hun sovnet og det er jo ikke så rart heller for hun må være totalt utslitt etter alle strabasene i dag. Det er nesten helt utrolig at hun kan gå og gå slik time ut og time inn. Det var jo å håpe at dette ble borte da hun ikke lengre bor her og det vil ikke forundre meg om det gjør det heller. I et hjem er det mye å forholde seg til for henne og jeg er jo bare en person og må jo også gjøre andre ting. Det begrenser seg veldig nå ettersom jeg ikke kan gå ifra henne hun er redd. Mye tanker rundt dette og jeg prøver å finne noe positivt i at hun kanskje ikke har det best her hjemme. En bit inne i meg nekter å gi seg mens en annen er trøtt og ser ikke helt så mange utveier. Kunne vi bare få en eneste rolig uke slik at overskuddet kommer. Kanskje bare noen få dager er nok.