Frikveld ble det på meg igår for jeg var trøtt etter mye å drive med hele dagen. Vi fikk til en tur Vamp og jeg i det sure været. Jeg har en del gjøremål innendørs også og da blir det nok i tillegg til det ute. Eli var ikke iform på mandag kveld så da kan det være bra å la henne hvile en dag. Det har blitt en vane dette å dra ned til henne på kvelden. Håper bare det snart kommer litt varme så vi kan få oss litt kveldsturer igjen. Hun vil knapt gå når det er så kaldt.
En kveld fri er vel noe jeg tenker jeg kan ha en kveld i uka. Jeg trenger lade litt batterier enkelte ganger også, ikke bare bilen. Føler jo ikke at det er noe jeg bare må det å dra ned til henne. Hun er jo den jeg gjerne tilbringer tid sammen med. Helst da så mye som mulig. Det spiller liksom ingen rolle hvordan hun er. Jeg vet jo hvordan hun var. Den kommer tids nok den dagen alt tar slutt. Det er min måte å bevare minner på.
Samvittighet skrives og prates det mye om, dårlig eller god. Jeg tenker om samvittigheten at den lever sitt eget liv inni meg. Den gir meg daglig impulser om hvordan jeg skal forholde meg til ting i livet. Samvittigheten vår styres vel av vårt moralbegrep og vår evne til å føle empati. Tenk så enkelt det hadde vært dersom dårlig samvittighet betydde at man hadde dårlig moral og følte antipati.
Samvittighet, frikveld eller lade batterier, det spiller ingen rolle. For meg så besøker jeg jo henne jeg har valgt å dele livet mitt med. Visst er det mest det visuelle som er henne. Noen ganger så trenger jeg gjennom sykdommen og helt inn til kjernen og der er jo hun. Jeg klarer det nokså ofte fordi jeg ikke gir opp og lar det være som det er. Man skal ikke alltid akseptere at slik er det. Det er for lett og vel litt å være feig. Den som våger vinner, heter det. Å vite at man taper til slutt betyr ikke at man ikke skal få små seire på veien dit.