atlelundhaug.no
Har du en plass du helst ikke vil gå til ? Kanskje blir også du kvalm så fort du nærmer deg.
Ute i tåketeppe.

Har du en plass du helst ikke vil gå til ? Kanskje blir også du kvalm……..

Har du en plass du helst ikke vil gå til ? Kanskje blir også du kvalm så fort du nærmer deg. Slik har jeg det. Plassen min som gjør meg slik er akkurat her jeg skriver nå. Jeg føler en veldig uvilje i å nærme meg siden min selv om jeg er innom her hver dag, nesten. Hver gang jeg er her minner det meg om et ødelagt liv, et liv jeg helst ikke vil ha. Et liv jeg helst ikke vil at noen andre skal heller. Dette er livet jeg har gitt videre til mine barn. Derfor holder jeg meg unna alt så langt jeg kan. Jeg vil ikke at noen skal se hvor hardt det tar. Vi holder oss mest for oss sjøl Vamp og jeg. Vamp er gammel og går sakte. Snart er vel han også borte. Vi tar ofte en tur med kjøretøyet vårt så fort været tillater det. Turen går dit det ikke er folk, eller forresten der er det folk nå for det er elgjakt. Vi gjemmer oss, men ikke nok. 

Turene til sykehjemmet er nesten daglig. Dersom jeg er litt trist og trøtt hopper jeg over. Stadig er det et forsøk på å nå inn til noe langt inne i hennes hode. Veldig ofte finner jeg en vei selv om den bare er åpen i noen minutter. Hun forstår at jeg er viktig i hennes liv. Ord som “ jeg har ventet på deg “, “ så glad jeg blir når du kommer “ viser jo sitt tydelige språk. Jeg har nådd inn, men det koster slit. 

Nei, jeg har ikke funnet ro, jeg finner aldri ro og det regner ute. Snart må jeg ut etter ei trillebår med ved. Det lukter bål ute når varmemonsteret i kjeller`n blåser luft inn i glørne. Så blir det varme, varmen vi må ha for å leve i et land med fyringsbehov ⅔ av året. Varmt har jeg det, men dyrt fyre oppe et stort hus til en person. Må vel tenke litt på dette fremover, men å rives opp med rota er vel ikke helt det rette nå.

Har blitt litt rar. Leste en bloggvenn idag som også var lei seg. To dager siden siste innlegg, det gjør vondt i sjela. Vondt i sjela fordi jeg kan alt om å være lei seg. Det er farlig over tid, det kan jeg også alt om. Du kjører fast, kommer aldri løs igjen. Som i leirgjørme synker du stadig dypere. Hver bevegelse gjør at du synker enda dypere. Man velger å stå helt i ro. Jeg står helt i ro som et frosset bilde. To dager er vel ingen evighet, men et sted begynner evigheten. Den gjorde det for meg.

Jeg tenkt kanskje jeg skulle gi lyd fra meg i tilfelle noen også har vondt i sjela av tausheten. Det er ikke sikkert det blir så mye mer for jeg har en plass jeg ikke liker å gå som sagt. Den er jo her og den er tung å se. Her ligger vonde minner, minner som jeg fyller på med hver eneste dag. Gullhjerte mitt er fremdeles akkurat det, men på en måte har hun forlatt kroppen og jeg tvinges til å huske henne slik hun var. Hvor smertefullt det er kan ikke beskrives, det må nok oppleves for å forstå.

Håper du slipper det.