Det finnes et dikt som heter Dagen i dag. Tenker at de fleste kjenner vel forfatteren som var Erik Bye. Det siste verset har alltid gitt meg en spesiell følelse. Før ga den et håp om en ny dag og gleden med det å dra ut i naturen på jobb. Nå gir det en følelse av vemod og ofte må jeg ofre en tåre over verset. Forutsetningene har forandret seg hos oss.
Kjære lytt til mørket når vår dag er gått.
Natten nynner over fjærne åser.
Mangt har dagen skjenket oss i stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry!
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!
Morgendagen blir aldri vår beste dag,ei heller vår nest beste. tenker at vi må veldig langt ned på lista for å finne en plass til morgendagen. I dag er ikke noe unntak for den startet grytidlig som alltid. I de siste ukene går det med mye tid til å trøste for dagen starter oftest med gråt. Det hun gråter for klarer hun ikke å beskrive, men nokså ofte får magen skylden. Hun sa noe rart i dag “jeg skulle ønske jeg hadde noen å prate med som var slik som meg” Det var rart å høre på for så har hun en formening om at hun er litt annerledes enn andre. Akkurat det har vi prøvd å unngå at hun skal føle alltid.
Det ble en dårlig natt i hvertfall for meg jeg sov,men det surret og gikk i hodet så til de grader at det føles i dag. Det blir veldig mørke skyer på himmelen fremover og jeg bare håper det var rett valg. Så mye eksperimenter føler jeg ikke at det er rom for. På et vis føler jeg at det er kjørt nå, men kanskje er det bare noe jeg frykter. En dag er det brutalt slutt.
Vi har det klart oss gjennom denne dagen, men den har blitt litt spesiell for etter middagen satt vi og pratet litt uten at jeg prøvde å lede henne på rett vei. Det var veldig rart å høre henne fortelle om ting gubben skulle gjøre da han kommer hjem. En ting var jeg glad for, hun snakket om meg med mild god stemme. Det var veldig rart å oppleve og enda merkeligere ble det da jeg spurte etter gubben for da svarte hun “ han kommer heim da han er ferdig” Mer sa hun ikke og ikke sa hun noe om meg som satt på andre siden av bordet, jeg var ikke der. Kanskje er det ikke så ofte hun kjenner meg som gubben sin, mer som en venn som hun har god hjelp av og som gir trøst når det trengs.
Samme gjentok seg utpå ettermiddagen da Linda kom, hun tar ikke meg som ektemann og kjæreste. Tror det ble en spesiell ettermiddag for Linda også da hun nok for første gang fikk oppleve at mamma ble brysk da jeg fortalte at jeg var pappa til jentene våre. Det var bare tull. Veldig spesielt dette og det får meg til å lure litt på om det er slik hele tiden. Jeg skal i hvertfall konsentrere meg mer om å være venn enn kjæreste når hun kommer hjem fra helsetunet. Jeg skal ikke være så redd for at hun skal glemme hun skal få lov til det, kanskje stresser det henne at jeg oppfører meg som kjæreste og ikke som venn. Veldig vondt, men det handler ikke om meg. Det handler om at hun skal ha det så godt som mulig.
I morgen venter mer vondt for da blir det 14 dager på Helsetunet. Samme hvor vondt det blir for meg så håper jeg at hun får et fint opphold uten konstant vondt i magen. Målet var best mulig, lengst mulig og da tror jeg kanskje at jeg tenkte like mye på meg. Nå vil jeg at hun skal få det best mulig,lengst mulig om så det må bli uten meg.
Hun skal få lov å glemme.