Atle Lundhaug

Når natten kommer.

Det er litt rar at uansett hvor bra dagen har vært med de forutsetninger jeg har så flyr jeg med vinden akkurat som denne fjæra. Lik fjæra sitter også jeg fast et sted. Det er ikke her jeg vil og skal være det er unaturlig for meg. Jeg vet ikke om hun var helt klar, men hun sa ” så urettferdig det er at du er der og jeg er her ”  hun tenker kanskje at hun er hjemme og jeg er borte, men allikevel 💓  Jeg lurer på at om jeg tenker nok på henne så kan hun føle det. Sikkert ikke, men igår ønsket jeg så inderlig at hun skulle få sove og det gjorde vi begge to. Nå roter det seg til i mitt hode også så det er best å fortsett i morgen når tanken er fersk. Jeg kladder aldri jeg bare fyller på.

Så var det plutselig morgen klokka ble 4 før jeg sovnet, det er det siste klokkeslettet jeg husker. Da var jeg egentlig like langt 3 timer søvn. Jeg følte det nok i i går kveld for tankene var på vandring. Rykk tilbake til står det på en lapp i Monopol å den trakk jeg. Jeg vandrer i tanken til hjertet mitt som det er snart 1 uke siden jeg så. Den gode klemmen jeg bruker få når hun står bak meg og gir meg ting fra kjøleskapet til frokost. Jeg bruker se på de bildene jeg har lyst på å vise på Instagran og Flickr og hun bruker å plukke 2 som skal lastes opp.  ” du og bildene dine sier hun ”  Det er det vakre i det små jeg liker best å vise, det du tråkker på. Det er rart, men siden Eli ble sykere slik like før jul har det blitt verre og verre å se motivene, det blir kanskje 2 – 3 bilder om dagen og jeg som kunne sette en 0 etter de tallene. Nå snør det ute og alt blir borte, jeg hater vinter og snø.

Idag blir det en tung dag jeg må lure Eli igjen for hu vil hentes kl.11 ” Gleder meg ” står det i meldinge jeg fikk, nå blir hun skuffet igjen. De er flinke der nede på sykehjemmet til å holde henne igang og jeg vil nok tro at hun jobber for maten, hun sier aldri nei Eli hjerte mitt. Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake. Det blir en tung dag.

Jeg har et dikt som har satt seg fast i hodet av en som heter Emily Dickinson som jeg tenkte du som også leter etter et halmstrå kunne få. Når, hvor og hvordan det entret mitt hode aner jeg ikke det bare er der.

 

Hope? is the thing with feathers –

That perches in the soul –

And sings the tune without the words –

And never stops – at all –

And sweetest – in the Gale – is heard –

And sore must be the storm –

That could abash the little Bird

That kept so many warm –

I?ve heard it in the chillest land –

And on the strangest Sea –

Yet – never – in Extremity,

It asked a crumb – of me.

 

Det er ikke så bra idag, men så er det slik så det er vel bare å la det komme, det er jo uansett en reise med en koffert full i sorg og en liten pose glede.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist