Atle Lundhaug

Tiden har stoppet opp.

Tiden har stoppet opp føles det som når jeg ser på kalenderen når forskjellige ting skal skje. Det er en uke siden Eli reiste, men det føles mye lengre. Da jeg snakket med henne i går kveld var hun veldig trøtt så jeg håper hun har fått ei lang natt. Hun vil hjem, men på tirsdag skal hun innlegges på Avd.for Alderspsykiatri/ hukommelsesklinikken/ utredningsenheten på Hamar så det er ikke så sikkert det er bra for henne å mellomlande hjemme. Opp til Hamar vet jeg at hun vil for der har vi venner sier hun. Det blir ikke vanskelig å gå inn den døra for henne for liker seg der. Det er helt utrolig hvor godt tillitsforhold team Wolden og Horndalsveen har klart å bygge opp hos henne på 2 besøk. Til og med jeg føler som om vi er på besøk hos gamle venner. Eli er glad i disse to.

Det finnes en bok som heter EN UBUDEN GJEST  skrevet av legespesialist Peter O. Horndalssveen  som på en fin grei måte forklarer og setter ord på sykdommen vi har fått på besøk. Den burde mange lese da jeg ser på haugen med epost som jeg har fått. Tenker vel mest på dere som ikke har nær pårørende som er demente. Sykdommen har økt i omfang og mange vil få føling av dette uten å vite det nå. Skulle ønske at jeg hadde hatt den boka lenge før jeg merket at noe var galt slik at jeg ikke hadde fått det sjokket det ble når hun forandret seg så fort. Fra at hun alltid hjalp meg til det helt motsatte var det ikke langt.

Det er nesten umulig å skulle skrive om vår reise inn i det ukjente uten å gi et navn på menneskene som hjelper oss og som jeg alltid vill stå i takknemlighetsgjeld til.

Min hjemmbygd Eidskog har fått en mye større plass i mitt hjerte enn før, jeg visste ikke at vi hadde så stort hjelpeapparat. Dementskoordinatorene Malin og Gina har hjulpet meg gjennom dager jeg aldri hadde klart meg gjennom uten dem, kanskje burde jeg brukt dem mye mer, men klaremegsjølgenet er sterkt hos meg og jeg har vanskelig for å be om hjelp.

Avd. 2A på sykehjemmet der hun nå er har betydd hvile og trygghet for meg og Eli, skulle ønske jeg visste navnene på alle de som er der for de har all betydd mye for meg. Hun sier noen ganger hun er hjemme når jeg spør hvor hun er. Det sier vel egentlig alt om hvordan det er på avdelingen. Et hjem er et sted du føler deg trygg. Når hun noen ganger sier hjem om 2A så er hun trygg. ” Det er en artig skrue her ” sa Eli og mente lege Arild Kristiansen. Han brukte av sin dyrebare på meg, forklart og fortalt om både sykdommen og hva jeg kunne forvente. For meg er en usminket samtale godt for da slipper jeg lage et fantasibilde av det hele. Jeg satte umåtlig stor pris på den samtalen.

Når jeg tenkte at nå har jeg fått se og føle hva min fantastisk hjemkommune betyr for meg da ringte telefonen. En blid koslig stemme fortalte om alle hjelpemiddler som vi hadde tilgang til slik at vårt hjem kan bli et tryggt hjem når hjertet mitt kommer hjem. At jeg vet at jeg kan bevege meg litt bort fra huset sel om hun ikke vil være med gir ro langt inn i sjelen.

Jeg syntes det var nødvendig å bruke et innlegg for å fortelle om de gode hjelperne som er der for oss og alle andre som sliter, det er så lett å glemme dem når vi er friske og ikke har en tanke på fremtiden. Gode mennesker som har valgt et yrke som sliter volsomt på både kropp og sjel. Jeg synes vi bør gi dem litt heder å få dem alle fram i solskinnet. Så håper jeg også at vår kjære kommune Eidskog vil bestå for all framtid, vi er seige og går kanskje ikke så fort, men vi er gode og har et felles mål. Skipper Kamilla Thue vet nok godt hvordan skuta skal styres.

Da håper jeg at jeg ikke har glemt noen.

GLAD I DERE ALLE

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*