Atle Lundhaug

Når gleden går over i tankefullhet.

Det ble kun noen timer i drømmeland det er mye å tenke på før Eli kommer hjem. Badet må bli ferdig, jeg må rydde unna alle klær hun er så redd for og som nå er blitt litt for små. Klær hun ikke kan bruke nå som det er vinter nå også bort slik at valgmulighetene blir færre. Hun er jo ikke så veldig flink til å bestemme seg lenger. Plutselig tenker jeg litt på meg sjøl midt oppi dette også. Ved å velge ha henne hjemme fraskriver jeg jo fra meg mye av mitt liv også. Det er så lett å tenke at vi er jo kjærester og at alt blir som før. Jeg elsker Eli og det vil aldri ta slutt, men på mange måter er det ikke henne jeg nå får hjem. Det er henne utenpå, men det er jo også alt. Vårt intime liv er blåst vekk, men det er jo et like stort tabuområde som det å snakke om dements. Jeg liker ikke at ting er tabu. Kjærester, men uten det kjærlighetslivet som hører med. Nå har jo det ligget i dvale mange måneder, men nå tenker jeg klart på det. Jentene mine og jeg setter Eli veldig høyt, men vi har jo pratet om at hun ble jo litt borte for oss allerede litt før jul da kom det dramatiske vendepunktet som fjernet henne lenger fra oss. Vi mistet mye av mamma og kjæreste.

Hun sover, er like vakker som før, men hun er ikke som før. Skal jeg da ikke tenke  hvor ble det av mitt liv, er jeg et dårlig menneske fordi jeg jeg vet jeg aldri kommer til å føle hennes kropp mot min slik som før i alle fall slik jeg minnes det var. Det er ikke først og fremst kjæreste jeg blir, men en heltids pleier. Kjærligheten til meg har Eli like sterk det vet jeg fordi det hjem til meg hun stadig snakker om, kjærligheten min til Eli er også like sterk og kanskje enda sterkere for nå er hun helt avhengig av den, men den praktiserende kjærligheten, den intime kjærligheten vil vi aldri mer utøve.

Kanskje liker ikke du som leser å høre om dette men jeg er nokså sikker på at flere enn meg har tenkt det samme.

I gode og onde dager til døden skiller dere ad.

Det var det prost Kirkeberg spurte om for 43 1/2 år siden og som vi sa ja til. Nå er prost Kirkeberg for lengst blitt borte. Det har også store deler av det livet Eli og jeg hadde for 4 – 5 måneder siden. Har jeg ikke lov til å tenke slik ? Jeg er også et menneske, jeg kan ikke alltid være uberørt av at vårt liv er blåst bort. Jeg er sterk fordi jeg må være det ikke for det jeg vil. Når hun nå kommer hjem på mandag begynner vårt liv på nytt og det kommer ikke til å ligne noe av det vi hadde før.

Jeg kunne valgt en lettere vei men gjorde ikke det fordi det handler om kjærlighet, samvittighet og forpliktelse. Likevel synes jeg at jeg har lov til å tenke disse tankene jeg gjorde i natt.

Jeg sa ti deg Eli 💓💓💓 så lenge jeg kan ta opp auga om morran 💓💓💓

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*