Atle Lundhaug

Hva skal jeg si om dagen.

Hva skal jeg så si om dagen idag bortsett ifra at det er fredag og helg. Helga brukte jo være et høydepunkt og fredagen i særklasse. Nå er alle dager like som de helst må være for at alt skal gå glatt og det er ikke så mye å glede seg over. Alle fremskritt vi gjorde er borte og uro preger dagene våre, i hvertfall de siste 14 dagene. I morgen er det 14 dager siden jeg begynte å merke at det ting begynte å forandre seg, først bare litt og knapt merkbart bortsett for på badet. Det handlet om at rutiner forandret seg de vi hadde slitt så mye for å få på plass. Nå er det mer meg hun ikke husker og som idag har hun spurt flere ganger om hva jeg heter. Vi har jo begynt med Sobril for å slukke litt branner og det har virket med så lite som 5mg. Det er veldig slitsomt dette at hun forveksler meg for det å unngå lange forklariger er veldig vanskelig hele tiden. Litt rart er det at akkurat nå hadde hun en telefonsamtale med en av våre døtre og jeg er sikker på at hun merket så mye, men det går jo bra når spørsmålene blir ledene. Godt i hvertfall at hun kjenner igjen dem, men det gjør hun også med meg over telefonen og om jeg går ut en 5 minutters tur, da er det meg som kommer inn igjen.

Det er en vanskelig situasjon å være i og bedre blir det vel ikke heller. Det har vært en tung da og jeg har måttet holde igjen mange tårer for ikke at hun skal bli urolig. Det er til og fra hele tiden og vondt å være med på. Jeg trodde når jeg startet opp historien om Gullhjertet og meg at historien skulle bli lang og god på tross av sykdommen, så feil jeg tok for alt slit, tårer, prøving og feiling er mer eller mindre forgjeves. 1/2 år var det vi klarte å kjøpe oss og jeg ser jo enden på historien i det fjerne. Jeg trodde kjærlighet og haugevis med gode minner fra et langt liv sammen skulle gjøre den stor forskjellen. Det hjalp lite og nå vet jeg egentlig ikke lenger.

Så har vi det evige problemet med medisiner når det er slik som nå. For nå er hun så fiksert på disse nå at jeg stoler ikke lengre på henne. Å legge ned i ukesdosett må jeg i hvertfall gi meg med, det får bli en dag om gangen. Kort og godt så er dette kanskje noe jeg ikke skal gjøre i det hele tatt, men da må vi ha hjemmesykepleien på besøk 4 ganger daglig slik det er nå. Da er livet redusert til å sitte å vente mellom besøkene. Om jeg tar å låser medisinene inn som jeg prøvde her for noen timer siden så er det nesten så jeg må ta med Vamp å rømme. Hun vet jo stort sett ikke hvem jeg er å da har hun jo selvfølgelig ikke så mye tillit til meg heller og det kan jeg jo forstå da.

Jeg må ha en eller annen permanent løsning på plass før vinteren det forstår jeg jo nå. Dette går jo ikke, men så er jeg jo heller ikke villig til å gi slipp på henne. Jeg er jo glad i den Eli jeg hadde, men hun som nå spør meg over bordet mens hun blar i Se&Hør med oss i “heter du Atle også”  Hun kan ikke se at det er meg på bildet.

Det er nesten ikke til å tro.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*