Atle Lundhaug

Det å måtte akseptere.

Det var ikke lett å få til et innlegg idag og jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om. Hadde jeg ikke kunnet føre en normal samtale med Kari fra hjemmesykepleien så vet jeg ikke hvor tomt hodet hadde vært. Alt vi sier til hverandre blir jo det samme fra dag til dag. Hvilke piller skal hun ha og når skal de tas. Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen hun henter boka si for å lese hva hun har fått. Egentlig er det kun Ebixa, Sobril og Remeron hun får, men vi tar jo begge noen tilskudd som alle vi nordmenn tror vi må ha. Skulle ønske jeg kunne ta vekk Sobril, men hun var så urolig utover ettermiddagen så det tør jeg ikke.

Vi tok en tur med 4 hjulingen i dag og det syntes hun var moro. Vamp er også glad i de turene så rart det enn høres ut og så fort jeg starter opp den står han og hopper og vil opp i kassa bak. Vi prøvde å samle noen tråder der oppe i skogen slik at jeg kunne finne ut hvor hun står nå. Hun visste at vi var gift, men det med barna at de også var mine var litt verre. Hun visste jo også at mine foreldre var mine foreldre, men etter en stund ble de min tante og onkel. Det blir en eneste røre alt sammen. Det er nokså ofte hun sier hun er glad hun har meg for hun vil ikke flytte og mener nok at jeg er den beste garantien for at hun skal fortsatt bo hjemme. Den måten å prøve finne ut hvor hun står nå skal jeg ikke gjøre flere ganger for da fører det kun til at jeg blir nokså fortvilet selv. Det spiller jo heller ingen rolle for det er ingenting jeg kan gjøre med det allikevel.

Tenk for en forandring fra i februar/mars da jeg følte at alt gikk framover. Jeg trodde nesten vi kunne oppnå mirakler, men slik er det når man ikke greier å akseptere at livet slik det var hører nok fortiden til.

Slik er livet, man må ta det man får, men det er ikke lett å akseptere.

Alzheimer er en forferdelig sykdom.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*