Atle Lundhaug

Kjærlighetens pris.

You know it’s love when all you want is that person to be happy, even if you’re not part of their happiness.

Jeg husker ikke hvem som sa dette, men for meg er det veldig rett for jeg ønsker jo at Gullhjertet mitt skal være lykkelig selv om jeg kanskje ikke er en del av den lykken nå. Noen ganger er jeg en fremmed, men langt der inne i hjernens labyrint vet jeg at hun tenker på meg som hennes kjæreste. Det kommer til overflaten når hun stryker meg gjennom håret med varme hender og hvisker forsiktig  jeg er så veldig glad i deg.  Hun hvisker så forsiktig som for å skjule det for den onde i hennes hode, det vil hun ikke at han skal få ta. Jeg vet også hva jeg betyr for henne når hun som i dag ringte 7 ganger og ville jeg skulle komme. Hun hadde vondt og hvem kunne trøste, jo det ble mitt privilegium.

Det er et forsøk dette med å gå på dagsenteret og hun må ville det selv. Hun skal være der om hun vi, det er ikke noe hun må, men det er noe vi kanskje kan venne oss til. Det var ikke så bra, men forutsetningen var ikke så bra heller for hun har så mye vondt i magen. Vi kan prøve igjen om hun vil.

Jeg har bare en oppgave i livet og det er å ta vare på Gullhjertet mitt på best mulig måte og det skal jeg klare fordi jeg lovet det en gang. Det var i gode og onde dager løftet var og nå er de onde, slik har skjebnen bestemt at det skal være og så er det slik det blir. Kjærlighet og respekt var drivkraften den gangen i september når den onde i hennes hode hadde begynt å bevege seg, det var også drivkraften da hun kom hjem med verdens dårligste odds og et liv i skjermede omgivelser så ut til å være det beste alternativ. Samme kjærligheten og samme respekten for det mennesket som valgte å dele livet med meg var det som var basis når vi måtte lære alt på nytt, hvordan bruke bankkort gå på butikken, hvor er alt hjemme, hvor er vi nå, hvor går stien og hva heter de som bor der. Alt lurte vi forbi den onde som voktet døra uten at han merket noe, vi vant første runde. Nå er vi nede i knestående, men lenger ned nekter jeg å gå, vi skal opp igjen og jeg vet vi skal klare det igjen.

Så bra som mulig i det situasjonen vi er i, det er målet og gi opp det gjør jeg aldri.

Noen ganger i livet kanskje du må ofre deg selv for å nå målet, du må ta sjansen ellers så får du aldri vite om det går. Der er jeg nå og jeg må bare vite om vi kan på nytt og det er bare en måte å gjøre det på, man må tro på det man gjør.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist