Atle Lundhaug

Mye tanker og kanskje et slags svar.

Da er kl.03.30 og så mye tommere enn jeg er nå er det ikke mulig å bli. Det er rart så trøtt man blir av å gå slik dag ut og dag inn med et menneske som er kun en skygge av seg selv. Når man legger seg kl.22.30 og det er slutt på natten kl.02.00 da er det helt slutt direkt. Å som jeg trodde vi hadde ting på gli så er det knapt 9 timer senere det glade vanvidd. Jeg var vel utrolig dum selv som begynte å gi henne bare 15 mg Remeron for det går ikke da ble det også bare ½ søvn om man kan si det slik.

Nå synes jeg nok snart at jeg har gjort mitt så etter at vi har vært på sykehuset til utredning, når da det måtte bli, da må det bli en eller annen form for avlastning. Det får ikke hjelpe hva jeg lovet henne for nå er det ikke mer å hente nå må jeg ha litt fri. Ei natt til slik så kommer jeg til å koke over rett og slett.

Jeg tenker liksom at det er Eli jeg har foran meg, men det er jo ikke det lenger for det er kun innpakningen som er henne. Det er et menneske jeg ikke lenger kjenner igjen. Det er et tungt liv og det er ikke mye glede igjen, men kanskje med noen timers søvn så er alt på plass igjen. Søvn ser vel egentlig ikke ut til å være mulig å få dette døgnet for hun vandrer rundt fra rom til rom og slik har det vært siden kl. 2.00.

Jeg syns vel at jeg kjenner igjen det som begynte i november og er livredd for at hun havner der igjen. Vi er tilbake til helvetet’s inngang og jeg håper jeg slipper gå inn denne gangen. Klokka er 4.00 og jeg skal prøve lure meg til en time eller 2 på sofa’n om hun bare kan være stille så lenge.

Jeg er jo inneforstått med at dette med å ha henne hjemme på fulltid vil jeg ikke klare. Eli?s mor hadde også demens og jeg har ikke glemt tiden før hun havnet på sykehjemmet. Det falt på oss den gangen også, men da var det ikke så nær. Det er ikke så enkelt å skulle ? gi fra seg? sin første, eneste og trolig min siste kjærlighet. Samme hva all fornuft tilsier så vil jeg føle at jeg svikter henne som jeg jo føler jeg gjorde da ved nyttår. Da var situasjonen en annen og det handlet om hennes trygghet ettersom hun trodde det var en ond person inne i huset som ville skade oss. Når det gjelder hennes sikkerhet så er det den som går foran alt annet.

Jeg spurte henne i dag om hva hun ville føle om jeg mente vi trengte en liten pause fra hverandre slik vi pratet om kunne skje i fjor høst. Hun sa hun ville bli lei seg, men om hun skulle hjem igjen etterpå så måtte det vel kunne gå. Nå vet jo jeg at hun ikke helt forstår lenger hva det innebærer, men det får jeg jo ikke gjort så mye med.

Vi satt i sofan å brukt litt tid i stillhet og så merket jeg at hun slappet helt av, det var så godt.

Det høres kanskje rart ut for deg, men alt jeg kunne tenke på var at dette var faktisk min første og nokså sikkert min siste kjærlighet. Jeg har ikke noe mer å gi bort til noen annen, det er bare slik.

Hvordan ville jeg at hun skulle gjort om det var omvendt, det gir ikke noen mening å tenke på deg for det vil ikke forandre noe siden det ikke er slik.

Skal jeg da gi opp ?

Jeg kommer ikke til å gi opp jeg skal bare hvile meg litt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*