Atle Lundhaug

Ikke så helt grei formiddag.

Da var det formiddag før vi kom i gang med en ny da for det ble en slik natt igjen. Når den blir urolig så blir også morgenen ikke så bra. Får vel si at jeg er både litt oppgitt og nokså rådvill for å snu noe som sitter så fast inne i et hode som ikke er mitt det har jeg ikke funnet ut hvordan skal kunne gå enda. Bare en ting vet jeg og det er at slik kan det ikke fortsett så veldig mye lenger, men det får jeg ta opp i slutten av uka da våre to engler kommer på besøk. Da har vi vel også kanskje en uttalelse fra sykehuset på magen til Gullhjertet mitt.

Det er nokså store likhetstrekk mellom slik jeg blir når min matallergi slår ut for fullt og slik hun er nå. Jeg tror også at jeg konstant må på toalettet når det har vært slik et par uke, men jeg har et friskt hode så jeg kan jo si til meg selv at jeg var der for 10 minutter siden. Det husker jo ikke hun og da hjelper det lite hva jeg sier. Man kan jo ikke nekte henne heller når man ser hvor frustrert hun blir. Det må bare bli et korttidsopphold på Helsetunet og få snudd det der. Jeg klarer det ikke og det gir oss så mye problemer at det snart er uhåndterbart. I går gikk det 4 timer før hun sovnet med Remeron, Circadin og Imovane innabords, enda måtte jeg gi 5 mg Sobril kl.01.00 for å roe henne ned. Det blir som med barna, de kjemper for ikke å sove. Veldig synd at det er slik for ellers hadde vi jo hatt det tålig bra og kunnet gjort mye som vi begge hadde hatt stor glede av. For det meste får vi til kun 2-3 fine døgn og resten er bare et blodslit hele veien.

Nå kom sola så da får vi prøve å få en tur med kameraet for nå har det vært tørke en stund. Snakkes igjen i kveld som vanlig og takk for at dere leser selv om jeg har rømt fra blogg.no.

Ingen lett dag dette heller, men når jeg leser om Alzheimer og utvikling av sykdommen så er nok dessverre det en del av hverdagen utover. Hele dagen i dag har tankene surret rundt hva gjør jeg videre nå. Jeg begynner jo å se at jeg kommer til å trenge en friuke kanskje innimellom, men noen lett erkjennelse er det ikke. Vi har faktisk snakket litt sammen om dette i dag bare litt om gangen.

Hun forstår nok at finner sykehuset ingenting feil med hennes mage så er det i hodet det sitter og da må vi ha hjelp for å bryte den uvanen de hyppige toalettbesøkene innebærer. Jeg tror hun forstår at det kan jeg umulig klare å få til. Hun spør jo “kan jeg gå nå” og jeg svarer jo alltid ja og det er jo ingen hjelp i det.

Jeg håper virkelig at andre i denne situasjonen ikke gjør som meg, sørg for så tidlig som mulig å få en form for friuke en gang eller 2 i måneden. 1-2 dager på dagsenter eller at noen overtar ditt ansvar for noen timer betyr ingenting for hodet ditt er hos den du er glad i og tankene på hvordan han/hun har det vil gå rundt, rundt.

Jeg vet jeg ikke kommer til å klare dette dag ut og dag inn, men jeg klarer ikke ta beslutningen om å få meg ei friuke. Snart må jeg få fjernet en vegg og få laget et soverom til oss nede i 1.etg og det mens hun konstant forstyrrer, det kommer aldri til å gå.

Jeg tenkte få gjort det slik at hun kan gå å legge seg mens jeg kanskje kan få en stille stund vel vitende at hun sover godt i senga vår og ikke sitter og henger i en stol. Slik som nå så må jeg jo tusle opp med henne i 2.etg uten først å komme ned i varv fordi hun ikke vil ligge der alene. Det blir da til at tv’n står på i soverommet og så kommer jeg jo aldri ned i hvilemodus. I natt ble klokka 2 før øya falt igjen og da blir jeg ikke så veldig tålmodig egentlig.

Tålmodighet er det man trenger i masser når man skal møte dagen med “ hva heter du igjen, var du med da, hvem har kjøpt det osv “ Ting som å bli spurt 10 om “ tror du vi kan låne den hvite bilen som står der ute til Sverige en tur “ “ hvordan er du i slekt med Linda / Isabelle / Pia, jeg har 6 barnebarn hvor mange har du “ det gjør noe med deg, du går gjennom er berg og dalbane av følelser flere ganger om dagen. Hvem er jeg da sa Pia i går når hun og bøllefrøa var her “ ja det var det da “ var svaret og når hun så i boka si i dag og så at hun hadde skrevet at hun var her så kunne hun ikke huske det, men hun husket Kjell Ivar, han var ikke med.

Dette er hverdagen du kommer til å møte før eller senere i en eller annen form som omsorgsperson for en med demens. Sørg for å ha en plan for lengre perioder med egentid, gjør ikke som meg. Jeg vet jeg kan gå rett i kjelleren å være der veldig lenge, men klarer jeg komme meg opp igjen når jeg må……….se det vet jeg ikke.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at Gullhjertet mitt skal ha det best mulig lengst mulig, men prisen på kjærligheten til henne kommer til å bli dyrekjøpt. Fjellvettregelen om å snu i tide må nok brukes snart om jeg skal kunne holde mitt løfte til henne.

Jeg tenker og tenker og håper på å få mot nok til å forandre litt på noe så vi får muligheten til et bedre liv.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*