Atle Lundhaug

Alzheimers ansikt.

Jeg tenker ofte på hvordan det var og hvordan det har blitt og det er jo en forandring så stor at det er som to vidt forskjellige liv enda det ikke har gått mer enn litt over ett år. Alt er snudd på hodet og nesten ikke til å kjenne igjen. Før var det å klatre opp Rinnerberget kun en liten skogstur og vi kunne bruke 6-8 timer ute i skogen for å se på alt vi syntes var så uendelig fint. Som nå på høsten med alle fargene så var det som regel en papirpose full av løv i forskjellige farger med i sekken hjem. Lukten av råtten sopp blandet med fuktig skog satt i nesen lenge etter vi hadde gått til ro.

Den vesle spede hånda med de vonde leddene søkte ofte varmen fra hånda mi og falt en så falt begge så fast var grepet. Grepet om den vesle hånda som var så viktig for tryggheten når vi tuslet hjem igjen i ulveterreng. Vi kunne sitte sammen alle tre Eli, jeg og Vamp og se på rådyret som rolig fortsatte å spise gress fordi vi var ingen trusel.

1 time i skogen er fryktelig lenge og det lukter dritt av soppen. Rinnerberget er et monsterfjell der mennesker ikke skal ferdes. Tørt løv smuldrer opp og ikke er det pent heller. Den vesle hånda har det godt og varmt lommen for begge trenger ikke å falle samtidig. Trygghet er det nok av så lenge døren er låst og vandringen mellom badet, stuen, kjøkkenet og soverommet er helt ulvefri sone. Rådyra skriker stygt og er fulle av hjortelus og flått. Å sitte stille blir man kald bak av og Vamp han vil hjem.

Slik har livet forandret seg og blitt til noe man ikke kjenner igjen.

Personlighetsforandring kalles det kanskje, ikke vet jeg.

Jeg kaller det Alzheimers ansikt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*