Atle Lundhaug

Når døden er det sikreste skal man da tenke hvor lenge.

Det mange mørke skyer på himmelen for en som helst vil gå i sola og heller slenge innom skyggen frivillig for å kjøle seg litt ned innimellom. Fordi om vi kom til denne verden nokså uerfarne så er det ingenting som tilsier at vi skal vandre gjennom livet uten å høste erfaringer av både det gode og vonde slaget. Jeg har ikke gjort meg noen status enda, men vektskåla er nok i ferd med å vippe over til feil side.

Erna har også funnet ut at det går mot vanskeligere tider for oss nordmenn. Det sier hun nå like etter valget. Så bra at hun ventet ellers hadde vi vel fått Jonas fra hvalfiskens buk i den førersete, men han hadde jo så dårlig moral som privatperson. jeg syntes det var veldig godt å høre at som statsminister ville den ha blitt så mye bedre. Det er godt med mennesker som viser at de har forbedringspotensiale. Erna trenger jo ikke det lenger for hun sitter jo i enden på bordet og valget er som kjent over. Nå kan de starte opp med å berike seg selv, og det er vel ikke noe nytt egentlig.

Jeg sitter da her da og lurer litt på hvordan verst tenkelig kan utvikle seg til enda verre når det er ille nok. Det må i så fall være at de små øyeblikkene med glede også blir borte og det kommer neppe som noe sjokk på meg. Vi har fridag Vamp og jeg og den skal vi nyte utendørs i fred og ro. Det er riktignok bare 5 timer, men det er akkurat det jeg trenger for å få hvilt meg litt.

Eli sa det slik før ” det blir verre før det blir bedre ” og det gjør det.

Fredag er taco dag så vi spiste grønnsakssuppe bare for moro skyld. Eli har jo vært på dagsenteret og da får hun jo middag der, men det ble plass til heimlaga suppe også.

Det var litt sutring på morgenen , men hun gleder seg jo til disse dagene så det gikk greit. Hver gang jeg følger henne ned på 1A blir jeg veldig lei meg og det slettes ikke så lett å reise fra henne der. Jeg blir nok aldri helt fortrolig med det.

Det samme gjentar seg hver gang for når jeg setter meg i bilen og drar derfra så kjenner jeg på hele kroppen hvor utrolig trøtt jeg er. Det er liksom aldri fred å få inne i hodet, det gnager og gnager hele tiden og øresusen ser jeg aldri ut til å bli kvitt. Jeg blir jo så og si aldri stresset, men hodet jobber på høygir hele tiden. Tankene står aldri stille.

Jeg fikk noe mld fra en nettvenn i går som ble alene for 2 mnd siden og det fikk tankene til å vandre. Hun må jo starte sitt liv på nytt alene etter et kort sykeleie på sin kjæreste. Det var lenge siden hun fant ut at det ble alene hun ville være resten av livet enda hun er 10 år yngre enn meg. Jeg vil jo også havne i den situasjonen og det er en stund siden jeg tok samme beslutning. Jeg fortsetter alene da den tid kommer. Begge har vi nok opplevd nok vondt. For egen del så vet jeg at Eli vil aldri noe gang bli borte i mitt følelsesliv. Jeg vet det høres litt rart å tenke disse tankene, men alzheimer er og blir en dødelig sykdom. Det finnes ingen vaksine. Hvor lenge du lever vet ingen ettersom ingen vet når det begynte. Så hva skal jeg tenke ?

Når døden er det sikrest skal man da tenke hvor lenge eller på kvalitet i det livet man har ? Jeg vet ikke.

Vamp og jeg brukte fritiden vår sammen med vår yngste Pia og Johan Godtfred yngste barnebarn og det var litt greit få en prat uten at Eli var med. Jeg unngår jo mange temaer når hun er med, men da blir det jo nokså mye jeg ikke får fortalt til jentene våre. Det er jo ikke alltid like greit heller for dem heller å forstå hvordan ståa er her hjemme.

Roen har senket seg og litt fredfullt er det jo når Gullhjertet mitt har tatt seg en tuppelur. Det er godt, men slitsomt at hun er hjemme igjen. Slitsomt kommer det til å fortsatt være for vi har lang vei å gå.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*