Atle Lundhaug

Jeg er også et menneske.

Jeg leser mye og kanskje mest om det som har med sykdommen demens å gjøre. Det er vel nokså naturlig i og med at det er tross alt det som det meste handler om i mitt liv. Det som slår meg er at det må gå mange engler rundt på denne jord. Mennesker som har en slik engleinnstilling om at kjærlighet, omsorg, det å lukke øynene for alt helt uten mening som skjer nærmest er noe du som pårørende blir bombardert med. Vel, jeg er pårørende og etter utallige netter med alt for lite søvn føles det ikke som at alle gode ting nærmest står i kø for å bli brukt.

Ord som du må huske at langt det inne………… blir til sleggeslag på innsiden av mitt hode. Den kjærligheten vi en gang hadde i toveis retning den er kun enveiskjørt idag. Man skal alltid vise så forbannet mye hensyn til den syke, hun skal altså ha lov til å gjøre ting ikke et lite barn får lov til. Jeg er et menneske, jeg blir forbannet, jeg blir sint, jeg blir skuffet, jeg blir fortvilet, jeg går ut for å skrike i skogen. Jeg er et menneske, jeg trenger også å få ikke bare gi.

Jeg er ingen engel, jeg gjør det jeg gjør fordi jeg engang ga et løfte om …………..i gode og onde dager. Nå har vi forbannet onde dager.

Kjærlighet, visst har jeg det og den utøver jeg hver natt når hun sover. Da stryker jeg henne varsomt over håret for at hun ikke skal våkne og gråter fordi jeg elsker i enveiskjøring.

Jeg gråter også fordi jeg ønsker henne dit peppern gror og synes jeg er et dårlig menneske pga disse som snakker så varmt om kjærlighet og omsorg der de ligger i sola på Kreta eller gikk av vakt på en eller annen demensavd. Hva i helvete vet du om hvordan dette er som aldri kom dit jeg er.

Jeg er ingen engel, jeg er et menneske av kjøtt og blod som i 15 mnd har blitt utsatt for psykisk tortur.

Jeg er et menneske og derfor kommer dette jeg nå opplever til å prege meg for resten av mitt liv. Kom ikke å fortell meg om kjærlighet, den får jeg prøvd ut hver eneste dag.

Det er ikke et rikt liv i omsorg og kjærlighet det er et fullstendig smadret liv.

Jeg har lyst til å slå noen sprekker i noen jeg tror er myter.

En kvinne med alzheimer er ingen snill gammel dame som sitter der med tøyhunden sin og håndvesken godt innpå underarmen. Hun er den perfekte egoist uansett hvor snill hun var før.

Samme hvor forsiktig du forklarer ting med så få ord som mulig så kan du være nokså trygg på at om du snur ryggen til så gjør hun akkurat det du prøvde vise at man ikke gjør.

Det er ikke fordi hun har mistet noen evner det er fordi alzheimer har satt henne tilbake til basic. Det betyr kort og godt at jeg gjør som jeg vil på enkelt språk. Ting man har opplevd i barndommen sitter som spikret så hvorfor skulle ferdigheter som styrer hvordan vi oppfører oss bli borte ? Det er jo fra den samme barndommen.

Gullhjertet mitt husker ikke en eneste ting fra vi ble kjærester 49 år siden, men at hun har 1700 kr i lommeboka si det husker hun. At hun fikk 800 fra mine foreldre og at jeg ga henne de jeg fikk det husker hun ikke. Når vi drar på salg etter nyttår kommer hun til akkurat som for ett år siden foreslå at jeg betaler fordi at hun skal bruke pengene sine til noe annet om en stund.

Jeg ga henne en handlelapp, to ark toalettpapir og 200 kr og sa at hun skulle legge dem der hun mente de hørte hjemme. Vi bruker ofte gjøre slike ting som litt øvelse på å huske.

Hun la de to arkene toalettpapir i skuffen der hun har t-skjorter, handlelappen på kommoden i gangen som vi pleier gjøre og 200 lappen i lommeboka si. Så ba jeg om å få de tre tingene tilbake. Jeg fikk toalettpapiret og handlelappen, men ikke 200 lappen. Da jeg så spurte etter den sa hun at den var hennes så den kunne jeg ikke få.

Grunnleggende hos alle mennesker er behovet for mat, varme og beskyttelse. Det som gagner meg er det jeg vil beholde.

Tror ikke dette gjelder bare Gullhjertet mitt. Alzheimer har fjernet de tingene som var viktige for henne før og hun er tilbake til det HUN trenger.

Dersom jeg tenker tilbake i tid og leter etter når begynte forandringen hos hennes så er det 10 år slik omtrent. For når Linda trengte litt hjelp med å få barn hit og dit på morgenen da klaget Eli veldig på det. Hun brukte aldri nevne slike ting før den tid så allerede for 10 år siden var sykdommen i gang.

Tror neppe dette er et studium de lærde kjøper for det står nok ikke i boka. Det forandre vel ingenting heller.

Jeg kommer fortsatt til å være like trøtt og hun kommer fortsatt til å sørge for at jeg får nye ting å forholde meg til. Suselyden som kom i høst inne i mitt hode kommer neppe til å bli borte heller.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*