Atle Lundhaug

Likhetene er veldig ulike eller noe slik.

Det ble ei slitsom natt dette også, men det hadde jeg regnet inn så vi krøp til sengs tidlig. Hun sover best fra leggetid og utover.

8 ganger fra midnatt og utover måtte jeg ned i første å hente henne. Slitsomt, men allikevel kan jeg se litt forandring for hun har begynt å stille spørsmål selv om hun kanskje burde la være å gå på toalettet. Det er slitsomt, men så er det bare å ha troen på at det blir bedre. Jeg liker ikke den totale medisinpakken, men nå lar jeg det ligge til over nyttår så får vi ta det med vår fastlege. Skal noe vekk så må det skje over tid uansett.

Hun har forandret seg litt og er mer kontaktsøkende så Risperdal gir en effekt. Hun har minnet meg på at jeg må ut å gå med Vamp flere ganger her og det er også uvanlig. At hun tar frem støvsugeren og sier hun får finne på noe så hun ikke tenker på turene inn på badet er jo også unikt får jeg vel si. Det er mange mndr siden hun har gjort noe uten at jeg har kommet med forslaget. Jeg håper virkelig dette kan fortsette og bli enda bedre for da får vi livet vårt tilbake.

Det at hun helst vil være igjen hjemme når vi går en tur er jo litt leit, men samtidig tar jeg det som et tegn på at hun er tryggere. Nå er vi ute å går Vamp og jeg og faktisk er det koselig at hun ringer og spør hvor vi er.

På et vis så er hennes valg om å være hjemme et gode for meg for da kan jeg få enda litt tid for meg selv. Når det blir vår og varme vet jeg jo at hun vil være med å lete etter tidlige blomster som vanlig.

Det er veldig godt slik det er nå for så får vi jo et lite pusterom og kan få mulighet til å være litt kjærester igjen.

Det er jo det som egentlig alt handler om. Jeg nekter å la slipp på kjæresten min, jeg er jo like glad i henne.

Å gi oss denne muligheten til fortsatt å legge oss i samme seng på kvelden er viktigere enn alt annet.

Gutta på tur i mørket, men det liker vi jo begge så det går greit. Han er en litt annen hund Vamp når vi er alene, alltid litt foran meg bortsett fra da Eli er med for da går han bak. Vi har jo denne usynlige nervetråden av tillit mellom oss Vamp og jeg. Den blir på en merkelig måte brutt når hun er med. Det er veldig fint dette at vi faktisk kan la henne være litt alene. Når hun ringer er hun glad og all “ sutringen “ er borte.

Det har variert veldig i dag fra bare velstand til helt det motsatte så det er helt klart at noe er på gang.

Hun har sjekket meg med “ se og hør bilde “ flere ganger, veldig leit å se, men kanskje er det bare bra også.

Jeg leser vanvittig mye om dagen og mest på amerikanske sider. Dette med hvor mye som man skal gi av dobbeltmedisinering er nok noe jeg skal ta med legene. Jeg begynner å ane at det med alzheimer kanskje skal få gå sin gang og heller søke etter å få en god tilværelse så lenge det varer. Det ville jeg ha ønsket om det hadde vært meg.

Vanskelig tema dette, men det er mange rapporter om overmedisinering av demente. Det skjer jo mye på avdelingene rundt omkring det alternativ behandling blir sett på. Kanskje burde det også gjelde for slike som oss. Jeg syntes vi var flinke til dette like til etter ferien for da begynte dette slik det er nå. På siste konsultasjonen vi hadde på Sanderud var jeg litt bekymret for dette og hadde litt bekymringer om at det kunne bli verre. Det var da vi skulle sett på dette så hadde vi trolig hatt 4-6 mndr litt lettere enn nå. Dette med at medisiner ser ut til å bli gitt på “ livstid “ synes jeg er like galt som det “ for sikkerhets skyld “

Jeg har jo sammenlignet dette med å sette seg i bilen inne i garasjen med sikkerhetsselen på i tilfelle bilen skulle bevege seg.

Er det en god løsning ?

Jeg tenker på Remeron som da ikke hjelper mot angst hos de med Alzheimer. Den blir da nærmest for et sovemiddel å regne. Er det virkelig rett vei å gå, gi et antidepressiva som sovehjelp ? Finnes det ikke sovemiddel som kan brukes til la oss si Ebixa og Risperdal ? Jeg vet ikke for jeg er ikke lege ?

Jeg synes kanskje individuell tilpassning blir en frase når du plutselig oppdager at det er veldig mange på det samme.

Dette med at hvert sykehus som jobber med dette bruker så vidt forskjellig er også rart.

Jeg skjønner jo at det handler om erfaring, men det var vel en ide å skifte erfaring mellom de forskjellige. Da får jeg sikkert slengt at det blir gjort også, men da lurer jeg veldig på hva som er felles.

Det handler om mennesker og da blir de erfaringene vi høster som sitter på orkesterplass viktige trodde jeg. Avstanden mellom pårørende og behandlende lege kan fort bli veldig stor og jeg tror vel ikke at Eli har så mye føling med hvordan ting virker på henne.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*