Atle Lundhaug

På orkesterplass sitter jeg.

Litt sen morgentur på oss gutta i dag for Gullhjertet mitt var veldig deprimert på morgenen. Hun var oppe en rekke ganger i natt også, men da var jeg så trøtt at jeg sovet før hun kom ned trappa. Slik blir det med meg når jeg blir trøtt nok, da hører jeg ikke et kraftig tordenvær engang. Slik var det at jeg våknet helt uthvilt på morgenen.

Hun roet seg litt utover så derfor fikk vi en tur ut.

Rart å tenke på at nå sitter vi her på årets siste dag og har vist ekspertene på demens at vi klarte det de aldri trodde. Nemlig å ha henne hjemme. Nå øyner jeg kanskje litt at de skal få enda en overraskelse med håper jeg ett år til. Er vel ikke helt sikker på det egentlig selv heller da men…..

Det kommer til å skje mye utover i 2018 for nå skal det bli slutt på å bruke henne til kjemiske forsøk av noen som helst art. Hun er mitt ansvar og ingen kan ta fra meg det ansvaret. Det viktigste blir å få til best mulig med det som gjelder psyket. Vi skal ikke ha dobbelt av alt. Minst mulig, best mulig kommer det til å stå inne i mitt hode sammen med best mulig, lengst mulig.

Nå har jeg en så god dokumentasjon på hva som er best for henne at det kommer ingen lege til å klare forandre på.

Selvsagt kommer vår lege Maria til å få bestemme, men hun gjør alt i “ samråd med “ og det er en veldig forskjell.

Som sagt sitter jeg på orkesterplass.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*