Atle Lundhaug

Det blir aldri et godt år som Kongen sa.

Det er litt rart å sitte her ved slutten av et år og tenke tilbake. Gullhjertet mitt sover alt og det er vel bra for hun trenger søvn. For ett år siden hadde vi ikke jul sammen for da ble alt totalt kaos og hun måtte tilbringe nyttår og påfølgende uke på 2A. Da kunne jeg ikke hindre at hun gjorde en mental reise inn i noe som skremte henne. På tross av mye kaos i det siste så har vi det tross alt mye bedre nå. Jeg har lært mye på dette året så foreløpig har vi unngått disse “ reisene “

Jeg har ingen nyttårsønsker for det jeg ønsker ligger 2 år tilbake i tid og kommer aldri tilbake hvor mye jeg ønsker. Det er jo to år siden jeg syntes noe var merkelig med henne. Her i huset er nyttårsønsker noe som hører fortiden til. Det gjør også nyttårsfeiringer. Som jeg sa til min far på fredag så blir livet aldri det samme igjen. Når alt er over, for det blir det jo så er det denne tiden med Hr. A i huset jeg kommer til å huske. Det å spole tilbake til gode minner vil kun gi smerte.

Det er ikke slik at det hjelper så mye å tenke på dem. Den tiden er forbi.

Det har vært ikke så greit i ettermiddag. Helt fra vi var på Vestmarka og satte ut lys på gravene har hun vært veldig urolig. Mye til og fra toalettet igjen etter vi kom hjem. Det har jo vært gode perioder også så forhåpentligvis så kommer ny kjemi til å virke etter hvert. Blir jo utålmodig for det er ikke så lett å skulle se på at så fort hun våkner så har hun vondt. Slik skal det ikke være. Når det ikke hjelper med paracet så blir det sobril. Jeg holder igjen så lenge det går og håper at 5mg ikke skaper alt for store problemer for oss senere.

Når du ikke kan hjelpe et menneske du har sterke følelser for så føler i hvert fall jeg meg veldig som at jeg ikke klarer oppgaven min. Min oppgave er å sørge for at hun har det bra og når jeg ikke klarer det så føler jeg at jeg svikter.

Da leter jeg etter noe. Noe som hjelper eller noe som ikke hjelper oss. Nå har Gullhjertet mitt svelget ned snart 365 Ebixa og ikke fullt så like mange Remeron, har det hjulpet eller har det skapt problemer. Det er det ingen som vet er svaret jeg får. Da er det vel heller ingen som vet om disse to er de som er synderne for det som nå skjer. Forstoppelse er noe av det begge gir. Slik begynte vår ferd mot det som nå har blitt til tvangstanker.

Jeg har skrevet litt hver dag i stikkordsform om hvordan hun er morgen, middag, kveld så jeg har stålkontroll på hva som har skjedd. Skurken slik jeg ser det nå heter Remeron. Angst hjelper den ikke mot på demente det tror jeg det er bevist i utallige artikler på nettet. Den er sovehjelp. Av mine notater ser jeg at hun sov like godt og kanskje bedre på 5mg. Nå er det 45mg og hun er stort sett oppe mellom 5 og 10 ganger. Det er ikke sovehjelp.

Vi skal tilbake til Sanderud og der skal de nok slite veldig med å overbevise om at vi skal fortsette med den. Remeron skal gradvis vekk det mener jeg og det er mitt ansvar til syvende og sist.

På Helsetunet prøver de en medikamentfri hverdag så hvorfor skal det være på en annen måte for hjemmeboende.

Jeg har lest i bøtter og spann om overmedisinering av demente og så sitter jeg her og er med på det med kjæresten min.

IKKE FANDEN OM JEG ER MED PÅ DETTE LENGER.

Risperdal har jeg tro på og så får de finne noe som gir litt ro om natten uten problemer. Jeg er ikke lege, men jeg er ektemann og deler seng med henne som har det så vondt.

Det ble ikke et sekund med søvn i natt, det gikk ikke. Det er for mye som tynger. Godt det er 364 dager til neste gang. Ikke så lett å feire, for hva skal jeg feire ? At vi er enda nærmere slutten på et langt liv sammen ?

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*