Atle Lundhaug

Vi har mange hjelpere.

En kveld som alle andre er jo vårt mål selv om det ikke er alltid vi får til det. Vi klarte det i går kveld og har fått betalt for det idag selv om hun våknet ved 3 tiden i natt også. Da blir det jo egentlig litt sent å gi Imovane, men jeg gjorde det allikevel slik at hun kunne få en god dag hos damene. Vi holdt nesten på å forsove oss. Det ble hårvask og stri like til vi måtte reise litt for sent.

Det er litt rart men hver gang vi reiser dit til Helsetunet og går fra parkeringen til inngangen så får jeg følelsen av at Eli står der opp og ser ut etter meg. Jeg vet ikke hva angst er, men jeg får et press i brystet og får litt vanskelig for å puste. Det samme er det hver gang så jeg bruker slå av en prat med personalet på dagsenteret så jeg får roet litt ned. Vet ikke om det er synlig på meg, men håper ikke det. En gang leste jeg om dette med å få panikk og det begynte slik. Det er alltid noe som passer om man leser mye nok.

Det er akkurat det samme når jeg går tilbake så jeg må sitte litt før jeg starter opp bilen. Gudskjelov er det aldri slik når jeg henter henne for da er jeg glad.

Jeg er jo veldig redd for at jeg skal måtte levere henne fra meg. Dette med å ha et liv selv er veldig fjernt derfor blir jeg nokså provosert da jeg kan lese innlegg på Facebook om dette med å ha et eget liv. Vi er gift og har tross alt lovet hverandre å ta vare på hverandre i gode og onde dager. Eli har rett til å ha en egen mening og rett til å kunne velge selv også. Det er hennes hjem også og her er det best for henne. Jeg lovet at “ så lenge du vet det er ditt hjem og det er trygt for deg så skal du være hjemme “ Det var det jeg sa til henne og det innebærer for meg at så lenge jeg orker å stå på beina og hun føler seg trygg så er det slik det blir.

Skulle jeg gå på Pubben og ta meg et par glass, smile og le for nå har jeg et eget liv men henne jeg lovet å ta vare på sitter på skjermet avd og ser ut gjennom vinduet etter ham hun venter på. Han som når han kommer er en hun ikke kjenner. Beste muligheten for at jeg skal forbli i hennes sinn er at hun ser meg. Når det er borte og jeg er en fremmed i vårt hjem da har jeg oppfylt mitt løfte, ikke før.

Vi har fullt opp av mennesker som jobber for at vi skal få ha en best mulig hverdag. Hver gang noe tynger så tar jeg en tur ned til Malin og Gina og fyller opp med ny energi og nye løsninger. Mandag, onsdag og torsdag kommer hjelperne våre fra hjemmesykepleien og ser etter at alt går bra og det er ikke få problemer vi løser ved kjøkkenbordet over en kaffekopp. De kan komme hver eneste dag i uka om vi vil. Tirsdag og Fredag står de klare på dagsenteret for å gi Eli noe å glede seg til og meg et pusterom. Jeg får gitt fra meg litt av mine bekymringer og får tilbake hva de observerer. Det er svært sjelden Eli glemmer et ord en setning takket været at hun har disse dagene med andre enn meg å prate med. Når vi går her å pusler er det ikke så mye snakking. Vi har fastlegen som også prøver å løse de problemer vi måtte ha. Så har dere lesere av bloggen min som kommer med tips og gir omsorg både her på bloggen og på messenger. Jeg har fått venner som har sykdom som jobb og kan ting jeg ikke har mulighet for å lære meg.

Vi har all hjelp vi trenger for vi har omsorgsfulle mennesker rundt oss.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist