Atle Lundhaug

Endelig et lysglimt.

Da var det morgen i kaosheimen dersom man skal kalle det en hjem. Det minner mer om et sykehjem slik jeg opplever det. Jeg lå lenge i dag, men sov jo ikke da kun når hun kom opp trappa. I dag hadde jeg bestemt meg for at nå kunne hun få vandre så mye hun bare orket. Vet ikke om hun var opp før hun sto opp og kledde på seg kl.04.00 for jeg hadde sikret meg litt bedre nattesøvn i form av et glass whisky, to piller Valerina Natt og ørepropper, det virket og jeg sov fra ca. 22 til 4. Det bruker klare seg for meg. Uansett så skal jeg nok ta å prøve få til en form for avlastning. Hun blir ikke bedre og er langt fra snille Eli lengre så kanskje det at hun er borte litt kan bedre på det. Jeg kan vel ikke miste mer enn jeg alt har og det kommer den dagen hvor vidt jeg vil eller ikke. Slik det er nå kan jeg jo ikke legge armene rundt henne en gang uten at hun trekker seg unna. Det er kun dager som er vonde nå og det er ikke langt mellom sure kommentarer når vi er alene. Jeg hengte fram nye håndklær i dag og det var visst hun som hadde kjøpt de så de fikk ikke jeg bruke. Det Er Mitt Jeg Har Kjøpt Det.

Jeg har opplevd dette før med svigermor som nærmest kastet oss på dør fordi vi måtte sitte på stolene hennes. Hun var nærmest en engel da hun var frisk, ei blid snill dame som gjorde alt hun kunne for alle. Sykdommen stjal henne også som med Gullhjertet mitt.

Det gjør noe med deg og oppleve slik som dette jeg gjør nå. Jeg trodde de sterke båndene vi hadde til hverandre skulle gjøre at det aldri ble slik. Vi har alltid vært avhengige av hverandre og alt er borte nå. Det finnes sikker der inne et sted som mange sier, men det hjelper jo så lite slik det er nå. Før kunne vi telle vonde dager for de var i et fåtall og enklest å telle. Nå derimot er det enklest og telle gode for av de er det knapt en i uka.

Tiden fremover nå er nok den jeg engang i fremtiden vil huske best. Tiden da kaoset styrte vårt liv.

I dag var det litt begivenheter og jeg må vel innrømme at det er med vantro jeg ser frem til dette vi skal. Det mest vanlige nå om dagen er at nesten ingenting fungerer.

Klippetime kl.12 med bleking og ting som hører med er nok til å få alle mine sanser opp til rødt nivå for å si det slik. Med en Sobril i backupesken ble det litt motvillig å dra for tidspunktet virket ikke så velvalgt med tanke på den utviklinga som har vært nå. Nå er det heller ikke så lett å velge noe tidspunkt i fremtiden ettersom jeg ikke vet hva den bringer. Det er noen som har en veldig naturlig måte å være på og det hadde den koselige dama som klippte Eli. Jeg fortalt som vanlig at Eli har alzheimer slik at klippedama skulle kunne forstå de kanskje litt rare svar hun ville få. Jeg blir så glad hver gang jeg møter på mennesker i servicnæringa som er flinke til å takle at folk er litt forskjellige. Salong M2 var et slik sted.

Praten gikk så lystig at det gikk ikke bedre enn at jeg sovnet der borte i en krok. Det det beste som har skjedd på et par uker og den koselige dama som gjorde henne fin på håret. Det var så godt å se at Eli fikk så fin kontakt.

Det har vært et hektisk program i dag og i kveld var vi på møte i biblioteket for å høre på et foredrag. Det var litt og tenke på som alltid når man får nye impulser. Glad for en ting og det er at det skal ikke store stripen lys til før min hjerne begynner å lete etter løsninger. Det var godt å få i gang hodet igjen. Eli var med om enn trøtt så fulgte hun med selv om hun var veldig trøtt. Tror ikke hun vandrer mye rundt i natt nå ettersom kosesovinga i stolen gikk fløyta.

Akkurat nå håper jeg at det ikke jobber så veldig for nå er jeg trøtt.

Så fikk vi en fin dag sammen til slutt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*