Atle Lundhaug

Å være den man er.

Det ble en heller bråket natt her hos oss for vi fikk en telefon om at min far var blitt dårligere igjen. Det ble til at vi endte opp på overvåkningen hos ham. Vanskelig situasjon dette for jeg har ingen mulighet til å la Eli bli igjen så det var bare å håpe at det gikk bra. Selvfølgelig gjorde det ikke det for nå lå jo han på et annet rom og koblet til diverse utstyr. Det ble så langt fra enkelt som det kan bli, men nå er også det historie ettersom vi har tatt oss hjem igjen. Han ble bedre etter hvert og da kunne vi tre av.

Det er dette man jo frykter mest fordi det bryter så voldsomt i den hverdagen vi prøver å holde så forutsigbar som mulig.

Det blir litt mye nå og det må gå ut over et eller annet så da blir det bloggen som blir skadelidende. Håper på litt forståelse for det.

Vi har da fått litt tid til å være hjemme også, men et solid brudd på faste rutiner har jo begynt å vise seg. Får håpe vi får alt inn i faste rutiner igjen ellers er jeg redd det blir slitsomt. Det er ikke så mye å få gjort fra eller til for vi styrer jo ikke fars helse.

Vi fikk jo litt sosialt liv også i dag og det smakte veldig godt med middag jeg ikke måtte lage selv hos minstejenta vår. Moro å prate litt, men da selvfølgelig vanskelig å unngå siste tidens hendelser. Jeg synes jo at jeg må si litt om hvordan ting er nå. Helt plutselig har jeg blitt familiens overhode her nokså ufrivillig. Det meste passerer gjennom mitt hode og er ingen ønskesituasjon her hos oss, men slik er det om man vil eller ikke.

Hun har nok hatt en dårlig dag Eli for det har blitt for mye å ta inn i det siste og det får vi jo svi for. Det har blitt mye tårer og mange runder oppvarmet rispose. Fordømte magen som ikke er magen, men hodet. En ting er sikkert, jeg skal aldri mer dra på smilebåndet når noen sier angst mer. Nå vet jeg også hva det er selv om jeg ikke har hatt det selv. Vi har så lett for å rynke litt på nesa av ting vi ikke forstår og det skulle vi nok slutte med.

Da har faktisk Gullhjertet mitt sovnet med hodet i fanget mitt og jeg kan på nytt være ektemann og kjæreste. Rart dette med trygghet det har alt og si. Litt tidligere i kveld husket hun at Pia kalte meg pappa og det kunne hun ikke forstå. Jeg får ikke lengre vondt når hun ikke forstår at jeg er pappa til våre barn for det har skjedd så mange ganger før. Det skifter fort i alzheimers skygge.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*