Atle Lundhaug

Jeg er en elendig omsorgsperson.

Trøtt i dag enda vi sov til kl. 6 men med en fridag i sikte går man jo på med dødsforakt. Jeg skulle hjelpe mor litt idag mens Gullhjertet mitt var på dagsenteret. Det ble til slutt 13 samtaler med henne på dagsenteret, men jeg lurer litt på om det er en måte å påkalle min oppmerksomhet. På fredag skal jeg prøve å hente henne når hun begynner slik så får vi se hva som skjer. Så fort det blir vår får vi prøve noe annet. Jeg tenker mye på hvordan det hadde vært uten dette med magen. Vi hadde ikke hatt noen problemer dersom vi hadde funnet ut av dette. Forstår ikke dette med alle turene på toalettet, men det er vel muligens dette at hun er i ferd med å miste kontrollen på det som skal ut. Egentlig aner jeg ikke, men ser jo at dette er nokså vanlig hos mange. Hvorfor er det ikke noen hjelp å få for dette ? Er det igjen et nytt eksempel på at det ikke er så mye som skjer på det medisinske området når det gjelder demens. Rart at man nokså ofte blir møtt med at “ slik er det bare “ Jeg har i følge min far alltid hatt store problem med å akseptere en slik forklaring og jeg mener jo fremdeles at det er ingen forklaring.

Jeg kan jo ikke akseptere at hun har vondt selv om det er angst for det må jo være noe som hjelper. Det skal så lite til for å få det bedre. Hvorfor er det slik at det meste av det vi tilbys kan du med hjelp google finne ut at ikke har noen effekt på demente ? Bryr ikke legene seg noe om hva som kommer fram i diverse tidsskrift. Når jeg enkelt kan finne rapportene så må jo også de kunne finne de samme. Dette er jo også forskning.

Jeg har jo også en alvorlig syk far så nå kan jeg se med egne øyne hvordan det blir jobbet. Han er 92 og har hatt et godt liv enda jobbes det for fullt for å bedre på den stunden han har igjen i vår herres hage. Jeg er veldig imponert over det de gjør for ham, men samtidig blir jeg veldig trist når jeg jo opplever kontrasten til 30 år yngre Eli. De som lider under sykdommen demens er veldig lavt prioritert og derfor kommer heller ikke pengene til forskning. Jeg våger den påstand at de er glemt så fort dørene lukkes bak dem. De mister det meste og menneskeverdet forsvinner tidlig.

Som pårørende kjemper du ikke bare mot sykdommen, kampen mot de etablerte synserne og festtalene er vel så tung. Når ingen svar kan gis så blir medisinen “ miljøtiltak “ som i korthet betyr at jeg er en helt elendig omsorgsperson for Gullhjertet mitt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*