Atle Lundhaug

12 timers kaos.

Det var den natten. Slike har vi ikke hatt siden 2016, men nå er det vel i gang igjen. Det er ikke få forbannelser jeg har sendt i mitt stille sinn over legevidenskapen. Vallergan er omtrent som å gi sukkertøy til barn når det gjelder Eli. I seng kl. 22 og opp kl. 02.00, det er vel ikke helt det jeg hadde forventet. Nå er det kun en måneds forsøk som skille på at de få pillene hun nå får går rett i fyrkjelen. Det gjør de 1. mai om det ikke blir bedre enn dette. Jeg tok en pille med Pascoflair som er extrakt av passionsblomst i natt og det skulle jeg ikke gjort. Jeg sovnet utslitt etter nattevandringen her en gang etter 4 tror jeg. Sov så tungt etter den ene pillen at jeg ikke våknet opp da nattevandreren forsvant ut på spasertur. Hun rømte slik som i 2016, men til alt hell så vår gode nabo i Linnebakken rømmlingen på veg. Så fort gikk det at hun tok seg over til Vestfjell før hun ble innhentet. Da var hun på leting etter Vamp og meg som lå og sov. Slik det har vært nå så har jo Vamp vært bindeleddet mellom oss, der jeg er der er Vamp. Har jo sett litt tegn i det siste på at hun ikke kobler Vamp til meg og da er jo en del av tryggheten borte.

Ikke enkelt dette å sitte høre på hun fortelle om en mann som ligger opp i senga. Da jeg spurte om Vamp var der svarte hun at det var en som lignet, men som hadde en hvit flekk i panna. Vamp er helsvart. Nå ser hun ting som ikke finnes også.

Som før sagt så må dette oppleves for å forstå hvor vondt jeg har det. Neida, jeg synes ikke synd på meg selv for jeg vet det sitter flere enn meg der ute enn meg som har det slik. De sier ingenting, men går sakte gjennom helvete hver eneste dag, derfor skriver jeg. Som vår gode nabo May sa “ det er så rart for hun ser jo så frisk ut “

Tenk litt på det du som har dette i dine omgivelser. Det er innpakningen du ser, smilet, et ja eller nei når du prøver få igang en samtale. Det ser ut som om alt er ok, men egentlig aner ikke mennesket bak smilet hvem du er. Jo, kanskje i dag, men i morgen finnes du ikke, i morgen er du en fremmed som meg. Kanskje er du en fiende du som alltid var en venn. Inne i et hode fylt av kaos lages det bilder fra en fantasiverden som kobles sammen med barndomsminner, minner fra voksenlivet, glede og sorg. Plutselig blir det som før ga glede til sorg og frykt. Å skulle leve sammen i denne miksen av en verden krever krefter man ikke har og skaper også et kaos i en frisk hjerne.

Så sitter vi her og jeg prøver og finne en sammenheng i det hun forteller, en sammenheng som ikke finnes for på Rinnerbrua var det ei kake som noen hadde kjørt over med bil og den smakte så godt.

Hva var sammenhengen ? Tidlig rømmetur, fremmed mann i senga, ei kake overkjørt av en bil på Rinnerbrua og en svart hund med hvit flekk i panna.

12 timer’s kaos.

Takk din skaper for at du slipper å oppleve at den du elsker plutselig ser en fremmed i deg. Det er en tynn tråd som holder mennesker sammen og hos oss slites den av tidens tann.

Tid er som beskrevet et er et abstrakt begrep.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*