Atle Lundhaug

Den gode stillheten.

Det er veldig rart å skrive her på min egen side og det gjør meg glad i hjertet om du skjønner hva jeg mener. Det å leve slik under et konstant press gjør at det skal veldig lite til før at man føler en enorm glede. Det gjør jeg nå. Skal prøve å få over alle innleggene mine i løpet av kort tid, men det er litt avhengig av at det er litt roligere her. Det var det ikke i dag.

Gullhjertet mitt våknet grytidlig. Ved firetiden var hun alt i gang med vandringen ned og opp trappen fra andre. Hun holdt igang en timestid og så kom hun å la seg igjen under dyna mi. Slik sov hun til nesten kl.7. Det var egentlig nokså unormalt for oss å være. Nå sovnet vel ikke jeg med det samme som vanlig, men etterhvert ble det da en utvidet blund. Hele morgenen ble preget av denne vandringen som er så ille å oppleve. Bare det å få henne til å sitte ned for å spise er et evig problem. Hun sitter nesten ikke ned i det hele tatt. Det å skulle få utført noe av de daglige gjøremål er ikke veldig enkelt lenger. Like etter jeg er ferdig med støvsuging så kommer hun vandrene med gummistøvler på. Tenk hun som nesten flippet om jeg kom inn i gangen med sko på vandrer opp og ned trappen, inn på badet, kjøkkenet og stua i gummistøvler. Alzheimer har forandret alt og da mener jeg alt. Det er nesten ikketil å tro. Alt jeg gjorde på morgenen i dag kan jeg gjøre om igjen i morgen.

Ut på ettermiddagen tok vi oss en tur til Roverud for å hilse på minste jenta Pia og familien. Samme uroen fortsatte der bare ikke så ille som hjemme. Nesten samme vandring, nesten samme setning om og om igjen. Tror nok det ble et lite sjokk for Pia for Gullhjertet har falt nok et trinn ned trappen som skal føre henne vekk fra oss alle på en ukes tid nå. Det er veldig vondt å se på selv om jeg vet jo at det er slik. Det er liksom når vi kommer hjem igjen at jeg får vondt i magen og synes det blir tungt. Nå sover hun så godt i stolen sin med et pledd over seg. Vi skulle ha gått til sengs, men jeg synes det er godt å sitte litt slik i stillhet. Man skulle tro den stillheten var veldig nedbrytende, men det er en god stillhet langt vekk fra den virkeligheten jeg lever i.

Stillhet er noe godt når man er hjemmsøkt av uro.

 

5 Kommentar postet

  1. Digge siden din veldig og skriver gjør du som alltid med følelse. Ryddig side utrolig bra. Lykke til Atle vi følger.

  2. Hjemmesiden din er kjempefin og ryddig 🙂 men føler det er litt stress når jeg skal kommentere deg direkte her på hjemmesiden 🙂 siden den ber om å legge igjen navn email hver gang hehe

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist