Atle Lundhaug

Som man roper i skogen får man svar.

Det er helg og jeg har holdt på siden kl.6 i dag. Gjorde noen så godt som misslykkede forsøk på å flytte over innlegg til hjemmesida mi. KLIKK,KLIKK,KLIKK,KLIKK støvletter med lærsåler og høye heler som jeg to ganger før har satt bort oppe i kottet er på nytt i vandringsmodus. I grunn ikke mulig å gjøre slike stille ting i huset vårt nå om dagen. Så var det å få gjort noe annet som også er nødvendig. Husarbeide i form av reingjøring kan jeg gjøre heile dagen ettersom Gullhjertet mitt går ut og inn i et kjør. Dette var tiden jeg gledet meg til for det å sitte ute med en kaffekopp er noe jeg savner. Nå lurer jeg nesten på om det var bedre da det var bekksvart ute for da slapp jeg å konstant se etter henne. Plutselig forsvinner hun. Nå har hun begynt å ta med seg Vamp så da er jeg tryggere for det er bare å blåse i fløyta så kommer jo han. Da tør hun ikke å gå videre aleine så da kommer hun heim igjen. Når jeg spør hvorfor hun går så får jeg til svar at hun skal se om gubben driver i skogen på Tajeberget.

Nå har jeg tatt min beslutning for hun vet jo ikke at jeg er gubben hennes samtidig som hun sier hun er redd. Nå blir det å få til i hvertfall ett par uker borte slik at andre kan vurdere om dette er så bra for henne. Nå må det bare til for så mye mer nå orker jeg ikke for nå føler jeg sinne koke i hodet. Takk og lov er det ingen å være sint på for hun forstår jo ikke at hun gjør noe galt eller hvor stressende hun er på meg som skal ta vare på henne. Man blir jo relativt fortvilet når man har stått og laget til en kyllingsalat som det var meningen å servere i kveld og den blir borte. Da jeg kom tilbake etter å ha kjørt unna siste lasset med granbar så var skjæra igang med et festmåltid. Det skulle være middagen vår.

Dette går jo ikke lengre og det er kanskje en fare for at jeg holder henne hjemme når hun har best av noe annet. Det er vondt å tenke på at hun kanskje ikke vil heim igjen etter et opphold, men så er det vel heller ikke mulig å få en permanent plass på lukket avd om det trengs. Så enkelt er det nok ikke. Vonde dager i vente uansett hvordan ting utvikler seg.

Får jeg et opphold på X antall uker til henne eller blir hun værende her så er det samme helvete uansett. Bare det at nå har jeg problemer med å tømme hodet på ei natt oh nesten alt hun gjør er noe som irriterer og noe hun aldri ville ha gjort.

Hun er redd for at det er noen inne og i dag på morgenen fikk jeg endelig tak i hvorfor hun er redd. Det har med ting å gjøre lenge før min tid så det var på et vis godt å gå vite. Litt spesielt blir det allikevel da hun forteller det til meg som en fremmed med et løfte om ikke å fortelle det til gubben om jeg skulle møte ham. Det får meg til å undre litt på om hun i det hele tatt forstår at vi to hører sammen. Når jeg spør om hun vet at vi er gift så svarer hun jo ja til det, men så er jo spørsmålet veldig ledende da, akkurat som alle blir der vi har felles historie. Det er jo så lett å svare ja og nei på rett plass.

Som man roper i skogen får man svar.

 

13 Kommentar postet

  1. Det du er i ferd med å innse at det må til litt ansvarlig egoisme. Du kan ikke være noe for henne hvis du er utslitt og møkk lei. Om du kan få til en ordning der du besøker henne, og så reiser hjem og lever ditt eget liv med god samvittighet, får du testet ut om dette er en god løsning. De som tar hånd om henne ser henne fra et annet synspunkt enn du gjør, og kan dermed vurdere hennes pleiebehov mer realistisk. Alternativet er å få mer hjelp hjem til dere. Det blir kanskje ikke noe bedre for deg? Ingen kan gi og gi uten å gå tom når man ikke får noe påfyll. Er man dement finnes det ingen selvfølgelige sammenhenger – det er brudd i synapsene i hjernen og da kommer konklusjoner i hytt og pine. Vanskelig å forholde seg til, selvfølgelig. Jo nærere, desto verre. Jeg tror uansett at du trenger en god pause. Og så har løsningene lett for å komme på uant vis når man først tar et skritt. Lykke til! <3

    • Jeg må ha en liten pause nå for jeg føler at jeg holder på å gå tom for tålmodighet og da også krefter. Egentlig er det å ha et liv uten Eli noe helt uvirkelig med eller uten alzheimer, men skal jeg orke mer nå så må jeg få et pusterom.

  2. Det er en riktig avgjørelse du nå har tatt Atle. Jeg tenker som så at hva om noe skulle tilstøte deg, hun er alene, hun er redd – du er en fremmed, hun må prøve å finne gubben sin og går. Du kan jo ikke tillate deg å sove tungt engang, plutselig kan hun forsvinne… Å be om hjelp/avlastning nå er riktig av deg. Hva som skjer videre, vil hun bli der eller kommer hun hjem noe mer? Se det kan ingen svare på. Du trenger å hvile hodet ditt nå Atle, og du vet jo at hun har det bra der hun er. Klem til deg, du har stått i dette lenge nå ❤️

  3. Jeg har fulgt dere en stund. Ditt gullhjerte har det ikke godt hos deg. Hun er redd. Hun kjenner deg ikke. Hun stresser noe voldsomt. Hun vil få det mye bedre på en institusjon med uthvilte hjelpere..Kort avstand til toalett. Ikke et stort hus med skumle rom. Ingen fremmede menn på soverom. Ingen fremmed mann på andre siden av bordet. Nå er tiden inne til å innse at hun har det ikke godt hos deg. Uansett hva hun sier. Jeg håper for hennes skyld og for din skyld at hun får varig opphold på en egnet institusjon.

  4. Har aldri kommentert på bloggen din før,men har lest lenge! Makan til snill og tolmodig mann er det ikke mange som har. For min del kjenner jeg ikke mange som hadde holdt ut dette så lenge som du! Har så vondt av dere begge to,hun har jo ikke valgt denne sykdommen! Men,du har også et liv som du har fått i gave og det Må du bruke nå mens du enda orker! Det kan du gjøre uten dårlig samvittighet slik som du har stilt opp! Vet at det er lett for andre å si,men har hatt 10 år som det var noe hele tida og det tok så lang tid å komme seg for jeg var så j….g sliten! Ønsker deg masse lykke til og håper du får til en ordning med avlastning om ikke annet!

  5. Jeg leste nylig en bok: “Før jeg sovner”. Boken handler om en kvinne med hukommelsestap, og som våkner hver dag og ikke kjenner seg igjen, hun kjenner ikke mannen ved siden av seg, og husker ikke historien sin. Dette var en spenningsroman, hvor det ikke handler om alzheimer men om en kriminell handling med hukommelsestap som en alvorlig konsekvens.
    Og da jeg leste denne boken, altså opplevelsene til denne kvinnen, og til dem rundt henne, så tenkte jeg på dere, og på at noe lignende sånn må det være for dere.
    Jeg kjente det langt inni hjerterota.
    Jeg er glad for å lese at du nå skal få en liten pause, og prøve på hvordan det vil være med avlastning. For det tror jeg dere begge trenger. Det betyr jo ikke at du svikter henne, eller deg selv. Det handler jo om å ta vare på hverandre <3
    God klem <3

  6. Jeg er i samme situasjon som deg, og har fått prøvd ut avlastningsopphold av min kjære 2 ganger nå. Det toppet seg til slutt og jeg følte jeg hadde en vulkan inni meg. Måtte bare ha hjelp.Har hatt en uke i mnd, men bør nok snart over på 2. Ser at han har det godt der, men når han har pratet med meg vil han selvfølgelig hjem. Da føler jeg meg skikkelig slem og er full av dårlig samvittighet. Og det er en vanskelig prosess for begge. Men jeg ser at det er eneste mulighet for å klare å stå i det. Vi som er pårørende til demente må ha hjelp etterhvert, ellers går vi til grunne. Ønsker deg lykke til.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*