Atle Lundhaug

A pain in the ass.

Onsdag har det blitt og Gullhjerte mitt har vært borte 1 uke. Det føles så mye lengre og jeg vil ikke påstå at det har vært noen god opplevelse. Slappe av og ta vare på seg selv, slik er ikke jeg skrudd sammen. Vel er det godt at det er stille litt, men nå er det altfor stille. Jeg er jo også nokså motvillig til ikke å ha kontrollen på hva som skjer med henne. Sikkert bra for noen bare ikke for meg.

Dette med å pleie mennesker med kognitiv svikt er nok en profesjon, men jeg er ekspert på Eli’s liv og vet hva, hvordan, når og hvorfor. Det mener jeg gjør meg til en verdifull person når andre overtar ansvaret.

Det er jo ikke samme rutiner når det gjelder avlastning som når det gjelder permanent opphold på en avdeling for demente. Det mener jeg det burde være uansett. Da kan man sikkert si “ mangel på ressurser “ Da sier jeg skaff dem.

Hvor vanskelig er det? La ordfører, rådmann og helse sosialsjef få jobbe en uke på lukket avdeling så……….. Håper jeg fornærmer noen.

Det blir ikke så mye mer pleie av å være snill og aldri være kritisk. Gruppen det gjelder klager neppe. Etter at Gullhjerte mitt fikk alzheimer diagnosen så har jeg brukt all ledig tid på å forsøke få  kunnskap om denne sykdommen og tror jeg har pløyd gjennom mer enn de fleste. Det kommer neppe til å gi seg samme hva som skjer med Gullhjerte mitt for dette brenner jeg for.

Pain in the ass er for meg en hedersbetegnelse for jeg kommer til å fortsett si hvorfor det på svarene jeg får.

Jeg har ikke noen respekt for den hvite frakken og stetoskopet. Det er viljen til å forsøke noe som ikke står i legemiddel håndboka og evnen til å jobbe sammen mot et mål best mulig lengst mulig jeg har respekt for.

For å oppnå det så må man se helheten ikke bare det man har foran seg og man må være villig til å gå på kanten av læreboka. Jeg er en tilgang og jeg er gratis.Jeg kommer til å fortsette være den jeg er A pain in the ass.

Jeg har et mål og jeg viker ikke en millimeter. Det er livet til Gullhjerte mitt det handler om. .

Jeg banner sikkert i kjerka nå, men kanskje skal man gjøre det noen ganger for det er flere måter å gjøre ting på.

Ellers i dag så har Vamp og jeg vært på skogstur med minstejenta Pia som fikk lov til å være tilhører til pappas glødende engasjement får vi kanskje kalle det. Tror vel det gir en slags trygghet at pappa ikke gir noe ved dørene når det gjelder mamma. Da vet hun også at pappa står oppreist og ikke kommer til å gi opp med det første. Hun om ingen annen vet hvor sta jeg kan være for vi har brukt mye tid sammen da hun var mindre.

Nå er jeg trøtt og skal flytte over noen flere innlegg fra bloggen til hjemmesida mi. Det går sakte dette for jeg har skrevet så mye.

Ha en fin kveld.

 

4 Kommentar postet

  1. Jeg er nok en minivariant av “painen” når jeg passer på moren min på sykehus, sykehjem o.l. Tror vi SKAL være det jeg. Og er man det med et smil, oppnår man mye.
    Klemmmm til deg og gode tanker til dere begge <3

  2. Bravo! Dette var andre boller. Ikke sutring, men ekte kampvilje. Dette tror jeg du har mange støttespillere i. Om ikke blant de hvite frakkene, så blant pårørende. Og er man mange nok som roper høyt, kan det fort bli at noen lytter.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*