Atle Lundhaug

Da bærer jeg deg.

Da er hjemmet blitt litt sikrere hos oss og foreløpig får det være nok for å forvandle det til Fort Knox ønsker jeg ikke. Det blir ikke lett å være mus over golvet heime lengre for her lyttes det etter en knappnåls fall mot golvet. Tenker det greier seg med superhørsel og falkeblikk.

Så var det denne nye kjøkkenvifta som venter på tur og må opp på et par dager til. Mer lys skal det også bli. Noe av det jeg er mest redd for er sikret med id-tagger og kan finnes igjen på 60 meters avstand. Tracking program har jeg nå på 2 mobiler, 2 nettbrett og 3 pc’r så nå er det vel så godt som umulig for Gullhjerte å leke tampen brenner. I kveld skal jeg klippe og lime enda flere ord på kartong som vi kan bruke til ordleken vår. Den har jeg veldig tro på at hjelper å holde igang lese/skriveferdigheter hos henne. Jeg har også tenkt litt på dette med bilder, årstider og tid på døgnet og jeg har et par ting jeg skal prøve.

Ja vel, så har jeg prøvd meg på den kjøkkenvifta og vil gjerne få gi et godt råd, mål først. det gjorde jeg også,men ikke dybden og vi har ei krydderhylle der som alle skulle ha i slutten av 80 tallet. Bare å bytte og håper det går greit for det var en stund siden da. Går det ikke så får det bare bli en ny for den var jo kjøpt til sterkt redusert pris som det heter.

Dagen har da gått på et vis og det er vel brukbart med Eli også. Ingen merkbar forskjell da de fjernet det jeg ville. Pia var på besøk hos mamma i dag for å se om det gikk greit. Det gjorde vel det, men jeg ser av bildet jeg fikk at boblejakka kom på så hun ville hjem. Det er nok best jeg lar være å dra på besøk for da blir hun verre det vet jeg fra før. Veldig leit å se dette bildet for jeg synes hun har blitt så forandret på ei uke. Hun har blitt gammel på ei uke Gullhjerte mitt. Ser jo også et bekymret ansikt og innerst inne vet jo hun at dette er et bilde jeg vil se. Det sies at når man har levd lenge sammen så går det en usynlig tråd mellom. Vi har snart 50 år sammen. Jeg ser på øynene hennes at hun spør hvor er du og hvorfor er du ikke her.

Hun har tanker Gullhjerte mitt akkurat som deg og meg det er ikke der problemet ligge, der er at hun ikke husker ellers er alt som hos deg og meg. Det er en farlig felle å gå i dette å tro at en dement har mistet evnen til å tenke. Tanken må bare bearbeides mer og da tar alt mye lengre tid. Det er ikke få ganger jeg har opplevd at Gullhjerte mitt trekker ut en konklusjon lenge etter at jeg har sagt et eller annet hun må bearbeide litt først. Derfor skal man være litt forsiktig med å ta alle beslutninger over hode på noen.

Nå er det gudskjelov bare 5 dager igjen til hun kommer hjem og så håper jeg bare at koblingen til hjemme vårt er intakt. Det er slettes ingen ønskesituasjon dette å ha henne borte slik for jeg får dårlig samvittighet av det. Jeg var litt vel optimistisk før hun forsvant ned på Helsetunet og tenkte litt at dette kunne kanskje settes i system slik jeg vet andre jeg kjenner har det, men det blir neppe aktuelt. Da må det i så fall være noe hun ønsker selv for det bærer meg tungt om hjertet å påtvinge henne dette for det er ikke sikkert vi har hverandre så veldig mange år til. Klokka tikker og går og viser ingen nåde. Jeg vil heller sitte der sliten en dag å tenke at jeg har gitt det jeg kan for deg enn å sitte uthvilt med dårlig samvittighet for det jeg ikke gjorde.

Vi hører sammen Eli og jeg. Dette med at hun kunne bli dårligere det pratet vi om og det var da jeg sa da bærer jeg deg.

Det er rett tid å tenke på det nå for bæringen kan begynne når som helst. Jeg gleder meg til at hun kommer hjem for jeg vet hva som betyr mest for meg, det å få lov til å prøve skape et godt liv for henne.

 

2 Kommentar postet

  1. Jeg synes virkelig du skal sette det i system , med rullering på avlastning. Det kommer til å bli “normalt” når det har gått en stund. Og jeg tror det er godt for dere begge.
    Ser på min jobb at nå har legene begynt å trappe ned på antipsykotiske medisiner, og det er noe jeg brenner for. Om ikke Sobril, antidepressiva, smertestillende og noe å sove på, virker, da kan det bare være…..
    Det er fint det du skriver om demente og evnen til å tenke. Det kalles lang latens tid, det tar tid å få brikkene på plass. Ellers tenker og opplever jeg at når man mister noe så kompenserer man med noe annet. Når verden rundt blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til så senser man mer. Er det ok det jeg gjør? om det så er ingenting…. Det nonverbale blir viktigere etterhvert. Hvordan andre forholder seg med kroppsspråk, stemmebruk. Å vise trygghet, bekreftelse, selv om det blir repeat….Det at den demente kan senke skuldrene og ikke føle så mange krav til mestring….
    Selv om du vil beholde henne i vår verden så lenge som mulig, så la henne få lov å gå ned trappene i sitt tempo.
    Følelse av trygghet, fravær av smerte og angst og aksept for den man er og har blitt blir viktigere fremover.
    Blir spennende å høre hvordan det går når hun kommer hjem igjen, og håper du greier å ta mer hensyn til deg selv etterhvert……

    • Jeg kommer vel kanskje ikke til å sette det i system for mange som mener 14 dager er alt for kort for henne å omstille seg på. 3-4 uker er bedre, men da må Eli ville det selv for da blir livet så oppstykket at det orker jeg rett og slett ikke. Vil hun det selv så får vi prøve. Jeg tar jo hensyn til meg sel, men kanskje på en litt annen måte. Jeg liker best å ha henne tassende rundt meg. Dette nå var egentlig for å se om smertene i magen var fordi hun er litt redd, men det forandret seg ikke nevneverdig det på avdelingen. Hun trives der det forstår jeg jo når jeg prater med henne. I dag lurte hun på om jeg snart hentet henne.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*