Atle Lundhaug

To skal det være.

Kveld blir det hver dag også denne og godt er vel det. Vi startet som vanlig tidlig, men tross alt betraktelig bedre enn i går for et par timer til med søvn er ikke å forakte. Men så mye mer enn 6 timer ble det ikke for vi la oss seint også. Jeg lurte meg til litt extra på badegulvet også mens hun satt på ramma på morgenen. Hun vil ikke gå ned alene så det var bare å bli med ned og bli der til var ferdig. Like greit det også for så vet jeg jo om det ble noe eller ikke. Må bare prøve å følge med litt på dette så jeg vet litt om det skulle stoppe opp. Det er som før mye ståhei på morgenen og det blir litt gråt som vanlig, men det gikk over etter hvert. Merkelig dette med mat også for det er alltid to brødskiver som smøres på, en spises og en kastes til skjæra.

Det ser ut til at alt går i par, to poteter(hvorav en kastes),to skiver brød(en kastes),to ganger to tørk dopapir(to tørk gjemmes) utrolig dette. Dette med dopapiret vet hun fordi hun ta av tre ruller samtidig for at ingen liksom skal merke det. Rare greier dette at hun vet at det er galt og enda gjør det og i tillegg prøver å skjule det. Da hun var borte fant jeg samme papir overalt og til sammen ble dette en full 12 kilos hundematsekk. Tror vel ikke jeg gidder forske så mye på det kjøper nok heller 48 pakning hos Felleskjøpet, men det er ikke så veldig moro heller.

Nå har hun vært hjemme i to dager og om man skulle tenke litt på det så hadde jeg faktisk kunnet unnvært den avlastningen for det blir liksom for mye brudd på rutiner. Visst var det litt godt å nyte morgenkaffen i stillhet uten denne evinnelige vandringen, men den er jo tilbake nå for full kraft. Det tar tid å bli innkjørt på uro igjen. Et par dager til så har det gått over. Kanskje trodde jeg alzheimer var blitt borte på 14 dager. Neida, tuller litt midt oppi all elendigheten for litt humor må man ha. Hun er som før og ingenting er forandret, fortsatt like redd for noe jeg ikke forstår.

Hun husker ikke så mye av oppholdet, men hun sa i går kveld at hun var redd om natten der nede. Da er det ihvertfall ingenting knyttet til et spesielt sted, mer kanskje en opplevelse eller så er det bare sykdommen som gjør det slik.

Nå er det stillhet og ro i heimen for nå soves det for fullt i godstolen så det spørs om jeg skulle vekke henne å få henne i seng, I kveld er det Valerganfri natt.

3 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*