Atle Lundhaug

Jeg er ikke uheldig, jeg er heldig.

Vi er trøtte begge to i dag for klokka ble over midnatt før vi sovnet begge to. Lå i senga å så på tv ei stund, men det er vel ikke så bra sier kloke hoder. Jeg har i hvert fall ikke noe problem med å sovne for vi har kun Norgespakka tror jeg det heter og det er jo fra reprisens verden. Hadde jeg vært alene så hadde nok parabolen og dekoderen endt sine dager på gjenvinninga. Jeg har ikke tid ledig med hjemmeside og Instagram/facebook. Smått med tid igjen til så mye annet. Nå er jo også min bedre halvdel relativt arbeidskrevende. Instagram har forandret seg veldig for nå går det jo mest på liker 💓 der også. Ser jo at mange jeg følger der faller for fristelsen til å kjøpe seg liker 💓 , men blir bildet så mye bedre for det. Samme er jo med følgere det kan jeg litt om for en god Instagram venn ga meg 4000 følgere i gave fordi han mente jeg burde hatt flere. Med 4429 så er det jo kun 429 jeg har. Juks og bedrag og hele fjøla og derfor har jeg blitt så glad i hjemmesida mi for der behøver jeg ikke å tenke på hvor mange som leser. Klart moro at det er så mange innom, men på noen blogglister skal jeg neppe igjen. Nå har jeg begynt å få litt tilbud om å ha reklame der, men foreløpig skal den fortsatt være fri for slikt. Dersom det skulle bli slik at jeg kan tjene penger på hjemmesida mi så må det bli såpass med penger av det at det var noe å gi bort til demenssaken, men det tror jeg vel ikke så mye på. Nok om det.

Det har gått faktisk veldig bra i dag også, men det krever jo mer av meg nå da når hun er nesten medisinfri. Her er det ikke mye kjemisk hjelp lenger bortsett fra 5 mg Sobril da vi skal på spesielle ting som bursdag i går. Det er jo tross alt ikke hver uke det skjer. I morgen er det slutt for nå skal vi forsøke oss på helt kjemi fri mot. Har fått en del råd imot det, men ser at det tross alt ikke har blitt verre uten dette som nå er borte. Jeg har jo også vært borti personer som kan dette og som støtter meg i å prøve. Det er ikke livsviktige medisiner Gullhjertet mitt bruker og nå vil jeg prøve hva som skjer uten. Det er nok av kritiske røster også mot å bruke såkalt bremsemedisin. Det er ingenting av det vi bruker som vi ikke kan innføre på samme måte som vi tok det vekk. Nå har vi fulgt en plan som skal føre frem til helt fri så nå blir det slik. Skal vi så måtte inn med dette igjen da blir det en ting om gangen slik at vi har full kontroll på hva som skjer. Dette med en håndfull morgen, middag og kveld gir meg både ståpels og frysninger. Det er til nå ingen som kan si med sikkerhet at noe av dette virker. Tror vi pårørende skal kreve svar ikke bare godta det som blir sagt. Det blir jo litt rart dette med medisinfrie avdelinger mens hjemmeboende skal dopes ned. Vi går kanskje alle skift alene, men det betyr ikke at man skal la være å prøve. Jeg vil ikke ha Eli gående rundt som en Zombi for det gir visse assosiasjoner til The Living Dead, som jeg jo ikke ser på.

På et vis så får hun jo medisin, tror hun, for ene gangen er det kalsium og andre gangen er det magnesium. Begge gangene er det paracet, men som sagt kan troen flytte fjell.

Da har vi vært en tur på Vestmarka og vannet blomster på kirkegården. Det er der Eli’s familie ligger gravlagt. Det var da jeg ble litt borte for henne igjen for hun kunne ikke forstå at jeg kunne vite om disse gravene. Hun pratet velvillig om samboeren sin og jeg vet ikke helt om jeg skal 😭 eller 😂 Jeg velger dette 😀 for hva skal man gjøre. Vel hjemme igjen har hun fått seg et bad og i mangel på gubben sin så ble det jeg som fikk vaske henne på ryggen. Så nå sitter vi her med et vinglass hver og jeg har akkurat fortalt at jeg heter Atle og er gift med henne. Ikke noe svar. Tenker på det at før ble jeg veldig lei meg når dette skjedde, men nå bryr jeg meg ikke om det lenger. Så lenge hun er fornøyd med vennen sin eller hvem jeg enn er så får det bare være slik. Så tenker jeg jo litt på en setning jeg fikk servert idag du har vært uheldig Atle.

Nei, jeg har vært heldig som tross alt til slutt har fått lov til å ta vare på Gullhjerte mitt.

Det er mitt livs største oppgave og ikke alle har får muligheten for det. Det å ha krefter til å stå i den storm av følelser man skal igjennom er det Gullhjerte mitt som gir meg. Jeg er ikke uheldig, jeg er heldig som får lov å vise hun jeg elsker hva hun betyr for meg.

Igjen vil jeg så gjerne få si.

Det hender man må gjør det man gjør i takknemlighet ikke for å få takknemlighet tilbake.

 

Om Atle Lundhaug 874 Artikler
Det å klare livet som pårørende og ektefelle i Alzheimer`s skygge. Det er livet sammen med Gullhjerte mitt etter diagnosen Alzheimer jeg skriver om. Hvordan ble det ? Hvordan er livet nå etter at hun har flyttet inn på sykehjemmet. Det var ikke slik vi tenkte oss livet. Tunge tider med få muligheter til å oppleve gleden ved det å være glad i hverandre.

2 Kommentar postet

  1. Dette var et veldig flott innlegg. Godt og varmt, men samtidig også informativt og viktig. Det gjelder den delen med medisinering, og de erfaringene du gjør deg med å ta bort dopingmidler. Jeg går ut fra at du har et kartotek med mer informasjon for deg selv, som kan dokumentere effektene av nedtrapping. Veldig viktig når det igjen blir snakk om å begynne med noe nytt. Og å kreve svar i detalj på hvorfor hun skal ha det og det, og hvilke bivirkninger man kan vente seg. Du kan lese pakningsvedlegget, men doktora skal ha nok informasjon til å gi deg svar. Ikke minst på hvordan den ene typen medisiner virker inn når man tar den andre. Godt mot! Høres veldig bra ut nå, på en 1. pinsedag.

  2. Du imponerer som en kraftfull omsorgsfull og flott kjæreste💖💖💖 Mange av oss utenfor ville aldri ha orket etter såpass lang tid og samtidig ha pågangsmot og ork igjen!! Du imponerer 🎈🎈🎈👍👍👍👍. Håper de gode dager dere har nå varer lenge!! Heier på dere🍰🎂🎉🎆🎇👍👍

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist