Atle Lundhaug

Jeg drifter sykehjem idag.

Nå har snart halve dagen gått og det ble i varmeste laget å klippe gress. Nesten rart at bakken fremdeles kan holde på vannet etter så mye varmt vær. Vi var tidlig oppe i dag også, men det gjør ingenting for det er jo så fint på morgenen når sola kommer. Livet går sin vante gang hos oss og jeg må drive med noe det meste av tiden for ikke å bli fullstendig sprø. Hun maser noe så inn i granskogen, men slik har det jo vært siden lenge før jul. Med eller uten medisiner så er det akkurat samme maset. Det er stort sett ut å kjøre bil hun vil vi skal, men vi kjører snart mer bil enn hun gjorde da hun jobbet og det er vel litt i meste laget synes jo jeg da. Opp til Vestmarka for å se på gravene og ned til Matrand i samme ærend og så i butikken for å ta med en hel del vi ikke bruker er jo noe vi ikke kan drive med. Vi kaster vanvittig mye mat og det gjorde vi aldri før. Nå er det litt slik at samme hva jeg lager til middag som hun spiste før det skal hun ikke ha når middagen er ferdig. Jeg ser nokså klare likhetstegn med Eli’s mor som hadde samme sykdom for da vi hentet henne for å spise middag sammen så skulle hun ikke ha. Så slem mor har blitt sa Eli den gangen. Nå er hun slik selv og det er et tillegg til andre ting man hele tiden blir bombardert med. Merker det veldig egentlig etter at hun var borte i 14 dager at jeg tåler mye mindre. Det koker i hodet og det er ikke bare fordi det er varmt, jeg holder på å eksplodere helt enkelt. Godt da å vite at det har vært slik siste halvår for så skal det gå å overse det. Det er jo dette med at nå er det sommer og all jobben ute kommer i tillegg til henne og huset. Det blir for mye, men det går vel i sommer. Neste år vet jo ingen hvordan det ser ut, men fortsetter dette som nå så er det nok slutt på å være hjemme. Som en sammenligning så kunne hun bruke mobilen sin til jul, nå klarer hun ikke ringe uten hjelp. Det samme er det med å skrive i boka si, jeg må fortelle ord for ord ellers stopper det opp. Mange ferdigheter har blitt borte bare på ½ år og det er skremmende. En annen ting er at hun kan snakke veldig fordelaktig om andre og da ikke bare til meg. Jeg slipper jo heller ikke unna spydigheter dersom jeg prøver å rette opp noe. Alt dette gjør vel at man gir opp litt tross alt, det er ikke mer jeg får gjort. Bare å håpe at det stopper opp litt. Da tror jeg vi skal ta en tur opp å la Vamp svømme litt og toalettsetet få lov å hvile litt for nå er det hardt belastet her. Der hjelper hverken antidepressiva, antipsykotika eller ingenting.

Det ble en tur i elva på Vamp for opp til sjøen var bommen låst og vi hadde ikke lyst til å gå helt opp. Ene frambeinet til Vamp er dårlig nå om dagen. Vi er låst ute fra turområdet vårt om vi ikke kan bruke beina da. Det skal jeg vel lagre i minnet. Jeg synes vel det ikke er noe særlig dette med bomveier, men sikkert greit nå som det er så tørt.

Jeg vil vel ikke påstå at denne dagen er min beste for i dag har vel jeg fått så vidt mye slengt etter meg at det er tvilsomt om jeg hadde hentet henne på 3c dersom jeg hadde visst dette. Alzheimer eller ikke, jeg godtar ikke å bli tråkket på så til de grader verbalt. Håper bare det er en dårlig dag for nå er ikke en halv Sobril veldig langt unna. Jeg vet fra før hvor lite jeg har å stille opp med da hun begynner slik, da har jeg ingenting som hjelper. Trodde vel at dette skulle bli litt enklere nå,men nei. Det er disse forbanna toalettbesøkene som starter opp alt sammen for etter vi kom fra å ha badet Vamp har hun gått ut og inn hvert 5 minutt og vel så det. 2 ½ rull har havnet i slamavskilleren, mye av det ligger på lager i to og to ark i øverste skapet på badet. Det er rett og slett helt jævlig og det er dette som kommer til å knekke meg. Jeg orker ikke dette et år til, hvem gjør det forresten. Hadde vi vært tilknyttet offentlig avløp så hadde vel vannavgiften vært høyere enn strømregningen også. Jeg kommer aldri til å forstå denne flyginga på toalettet for hun har ikke problem med hverken det som kommer ut bak eller foran. Det går greit nå, men i dag har hun øst på med store mengder vann kun for å ha et påskudd for å gå på toalettet. Hukommelsen er nok dårlig, men oppfinnsomheten til å gjøre ting som ender opp på toalettskåla det er det ingenting i veien med. I morgen er også en dag så nå har jeg tenkt gå å stable ved så slipper jeg ihvertfall høre at hun tapper opp de neste 20 gangene. Jeg drifter visst sykehjem idag og det er bare å håpe på en bedre morgendag.

 

 

6 Kommentar postet

  1. Det er vel bare sånn at det er det du faktisk gjør, driver en dementavdeling på et sykehjem. Hun er jo syk, og kommer neppe til å bli særlig bedre? Selv om man jo bare kan håpe på noen gode dager til. Jeg tenker at du fremdeles trenger mer avlastning jeg. Oftere. For å kunne ha henne LITT hjemme en stund til. Du er bare et menneske vet du 🙂

  2. Ingen god situasjon dette! Oftere avlastning er kanskje en god idé før du sliter deg helt ut og kollapser helt! Håper helga blir litt roligere for dere!

  3. Det er jo helt korrekt det frodith over her sier. Du driver faktisk et helt sykehjem. Forskjellen er bare at de som driver det ellers har både utstyr og hjelpemidler som ikke du har tilgang til. Jeg er enig i at mer avlastning må til. Hvis du har planer om å ha henne hjemme må du få samlet deg selv de timene hun er borte. Det beste hadde vært om du kunne gå tilbake til jobb, men det er vanskelig, forstår jeg? Da kunne hun hatt dagplass, og eventuell mer hjelp hjemme. Det er ikke meningen at du skal klare dette alene, 24/7. Og nei, det blir dessverre ikke bedre. Fryktelig å måtte si det.

  4. Hei Atle.
    Endelig har jeg funnet dine skriverier, som jeg har savnet, etter at du slutta på blogg.no.
    Leit å lese at du har det så tøft, men jammen har du holdt ut leeenge! Ta imot all den hjelp du kan få, ellers bukker du under! Det er en grense for hvor mye man kan tåle.
    Vi er heldigvis ikke kommet så langt ennå, men søker nå om dagplass en til to dager i uka.
    Ønsker deg en god helg, uten for mye mas! 🌹

    • Hei du. Jeg har jo holdt på hele tide, men ikke så god på å markedsføre det da. Nå blir det enklere for alle som vil følge oss for nå har jeg snart samlet alle skriveriene her på egen hjemmeside. Moro å høre fra deg igjen.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*