Atle Lundhaug

Et døgn i Alzheimer’s skygge.

For en kveld for å si det slik. Dersom hun ikke sover i natt da skjønner jeg ingenting for hun har ikke hatt rumpa ned på stolen 5 minutter om gangen. Hvor mange besøk på huset aner jeg heller ikke, men hver eneste vandretur er innom der. Det er ikke til å bli gal av, jeg har blitt gal av det. Takk og lov så ordner en natt søvn så det blir normalt igjen. Liker ikke så veldig det at jeg har begynt å legge så veldig merke til alle disse unotene for det er liksom litt som ei vektskål dette. Det gjelder å ha den i balanse, like galt samme hvilken vei det tipper over til dette. Det vil litt til å tenke på at dette er henne hele mitt liv har handlet om,det er hos henne jeg har funnet ro da det har stormet som verst. Det er ikke til å tro at livet har forandret seg så til de grader. Det har vært så vanskelig og krevende dette at jeg har knapt fått tid til å føle på at far faktisk er død. Jeg tenkte på det da vi var på Matrand og vannet blomster på gravene i dag. Ikke en eneste tåre har jeg fått avgitt for far, ikke sørget eller følt sorg. Alzheimer ødelegger alt, krever all oppmerksomhet. Å være pårørende til en med demens kan sammenlignes med å være gissel. Bare en ting er forskjellig, alzheimer krever ingen løsepenger, du er fanget for alltid. Selv etter at alt er slutt er du fanget for dette glemmer du aldri. Det gjør ihvertfall ikke jeg.

Det ble en litt merkelig kveld på mange måter dette for litt før fotballkampen så ble hun borte. Ut kunne hun ikke gå for da hadde jo kameraet fanget opp henne og jeg ville fått et varsel på mobilen.Det får jeg hver morgen når hun går etter posten og jeg kan følge henne. Jeg trodde hun hadde blitt på badet for det skjer jo også. Da bruker hun sitte på skammelen sin borte i kroken mellom kommoden og skapet. Hvorfor vet jeg ikke, men hun sier hun føler seg ensom. Jeg tok en titt på mobilen og så at hun hadde gått opp trappa. Tenkte jeg fikk gå opp å se etter henne og der lå hun i senga å sov med klærne på. Hun sov så fredfullt og godt, det var da jeg følte varmen komme for første gang på mange dager. Gode, fine Gullhjerte mitt det finnes ingen rettferdighet. Jeg listet meg stille ned igjen hun kan få sove. Vamp sover ved bena mine og jeg gråter stille gråt som så mange ganger før.

Da ble det igjen morgen og posten er alt hentet tre ganger, men stopp litt for tavla i kjøkkenvinduet viser Søndag 3 juni Morgen. Tronen fra Porsgrunn Porselen leder i konkurransen med bådet postkassa og søppeldunkene. Det stå 3-6 på min usynlige resultattavle langt der inne i hjernens labyrint. Jeg har prøvd å låse døra til resultattavla, men nei telleverket tikker videre, en evighetsmaskin. Mat må vi jo også ha, det kalles frokost, men er det ? Kjøkkenklokka viser 9, er det noe på tv ? Vi lever i en tidløs verden der morgen blir til kveld og kveld blir til morgen. Morgen på tavla kobles ikke til kjøkkenklokka. Det er kun avisa som betyr morgen og i dag er det søndag. Tikk,tikk der dro telleverket i gang igjen og Porsgrunn porselen øker solid sin ledelse.Det kommer til å bli rekord i dag, trolig også varmerekord for nå er vi passert 28. Avlednings verktøy nr.1 Ford Kuga står klar og Esson’n kan se fram imot nye kr.500 fra eieren’s lommebok. Det begynner å bli kostbar avledning dette og jeg hater å kjøre bil. Omsorgslønna blir borte i diesel og grunnstønad i kastet mat. Frokost er to brødskiver med brunost og bringebærsyltetøy. Hva ? Brødskiven blir skjært opp i terninger, fuglemat. Du må spise litt Eli ! Ei brødskive går ned før sekundviseren på kjøkkenklokka har gjort 1 ½ runde. Skjæra i toppen på bjørka kvitterer fornøyd takk for maten med noen triller.

Hun er flink, rydder av bordet og er glad for å få hjelpe til. Litt opprydding og vaske av bordet, kjøkkenfilla mi, søkk borte, kjøpt torsdag på Coop Extra kr.39,90. Det er den beste jeg har hatt. Det tre andre jeg har kjøpt var også det, men alle fikk en tidlig død, Missing in Action. Trolig begravet på slagmarken. Kjøkkenfiller kjøpt på rull hos Biltema er superbra de også og kan kastes da man synes de er brukt nok.

Tikk,tikk,tikk, jeg blir ikke gal, jeg blir ikke gal.

Herlig med kaffe i trekoppen ute i sola, halvlunken kaffe for varm er farlig og tvers over bordet i sola går kaffen ned på to munnfulle. Jeg husker gjengen med Eidskogs glad gutter bak Bp Hoel de tømte langpilsen i to munnfulle. En lyslugget gutt sto stum av beundring og så på, ikke engang bestefar klarte det. Lyden av den lysebrune lykke på vei nedover i strupen var som lyden av en bekk om våren. Eidskogs glade gutter var snille de kjøpte Svarte Katta lakriskarameller til skaren av beundrere. Jeg ble aldri så veldig glad i den lysebrune lykke, langpilsen.

Å nei, ikke igjen, tikk, tikk.

Det var en varm formiddagstur og Vamp peser lik et gammelt damplok selv etter en iskald dukkert i elva. Det fristet ikke mye så han fikk bade alene. Rart dette at så fort vi beveger oss hjemmefra så blir Gullhjerte roligere dvs så lenge vi er utendørs. Jeg hadde forestilt meg at ute i naturen der det er mer å forholde seg til der skulle uroen være verst. Nå er det ikke lange turen vi går og mest er det jo i områder der vi til vanlig ferdes. Beina til Vamp er vonde så han går veldig sakte. Det som er bra er at da er det slutt på disse turene på toalettet for ned med buksa ute i skogen er ikke populært.

Endelig går det mot kveld på et vis og jeg har lovet en biltur i kveld. Vi får ta turen til Vestmarka kirke og en tur ned til Matrand, da håper jeg hun er fornøyd. Siden vi sto opp har dette vært et tema, men det er jo ikke slik at man kan bo i bil heller. Fylle opp to flasker vann som alltid må med i bilen, disse fordømte greiene med 2. Alltid to, aldri tre. Nå om dagen er det så mye støy og så slitsomt at jeg tror jeg flipper. Nå skal 4 uker hjemme 2 uker borte inn i fast rutine, jeg skal være så egoistisk. Fortsetter dette som nå så kommer jeg akkurat til å synes det blir umulig etter 4 uker. Jeg tror det var 9. mai jeg hentet henne sist. Kanskje er det varmen som gjør henne eller meg slik. For henne kan dette kanskje være mulig, men ikke for meg. For meg er det kommet omtrent dit jeg tåler for egentlig har jeg organisert alt for Eli siden høsten 2015 da det ble så veldig merkbart på Gran Canaria. Hun kunne ikke gå ut i vannet hverken på stranda eller hotellet uten at jeg var med. Siden da har jeg fungert som minnebank for henne uten å vite det eller tenke over det.

En ting er jeg stolt av nå i dag, etter formiddagsturen har jeg klart å holde henne vekk fra toalettet. Kun noen få ganger har hun gått, men nå er hodet mitt tomt som trekoppen min. Den kan du imidlertid fylle med et innhold, det går ikke med mitt hode nå. Det har gått veldig så mye ut over kaffebeholdningen vår denne avledningsmanøveren for har gått mye på det å lage til litt kaffe. Det å finne fram ting. Merkelig fenomen dette med kaffen også. Enkelt å beskrive dersom du har gitt et barn ei flaske Cola. Drikke, sette ned, drikke, sette ned omtrent 30 sekunder på en vanlig kopp, snakk om å kose seg med kaffen. Alt dette blir jo voldsomt stressende i tillegg til at bena aldri er i ro. Til og med da vi tok litt smøring av 4hjulingen vår så vandrer hun frem og tilbake enda hun jo hjalp meg litt med å holde verktøy. Fastnøkkel 17mm på vandring, sa jeg til meg selv der jeg lå på ryggen under kjøretøyet.

Da må jeg få i Vamp mat slik at han kan hvile litt etter maten. Jeg skriver i etapper i dag for jeg tenkte du kunne få være med på en helt vanlig dag du som ikke har opplevd dette på nært hold. Jeg tør vedde lua mi på at du som har en dement person nok har opplevd det samme, men som alle oss som må leve akkurat i dag så glemmer vi med tvang for å orke morgendagen. Jeg kaller det et ødelagt liv for hvorfor skal vi legge en sladd over, det er et ødelagt liv uansett.

Jeg vet at jeg vil få litt motbør nå, men livet er for oss ødelagt for vi hadde laget planer vi skulle realisere den dagen Eli ble tidligpensjonist. Nå får jeg sitte alene å se på at hun forsvinner litt hver dag. Alt er borte hun, drømmer og en fremtid sammen. Da noen dør så har man en grav å gå til, med demens en man fratatt den muligheten til å sørge. Som erstatning har man fått en opplevelse som vil prege for resten av livet. Ingenting kan noen gang erstatte det man aldri fikk oppleve.

Så har vi da endelig fått tatt den bilturen hun har mast om i hele dag. Vi gjorde noen omveier for å få henne til å fortelle gamle minner fra hun var barn. Hvem bodde der og hvem var de. Det ble en nedslående tur for ikke et ord kom det enda jeg prøvde med litt ledende spørsmål. Hun klarte heller ikke plassere sitt eget hjem på veien. Vi får kjøre den veien hver gang nå så det ikke blir borte. Hun skal ikke få lov å bli historieløs. Da hun kommer hjem igjen etter oppholdet på 3c skal vi gå turen opp til barndomshjemmet hennes. Vel framme på Matrand ved fars grav kom jo det vanlige spørsmålet kjente du Arne, hvordan er du i slekt med ham, onkel ?

En ting er sikkert noe er i ferd med å skje.

Nå har du fått en liten filterert utgave av et døgn som pårørende i Alzheimer’s skygge. Det er ikke et liv det er et stadie, men hva gjør man ? Det finnes ikke noe skjema for avmelding. Jeg står i det så lenge det trengs og er mulig å gjøre det, men innser jo at jeg kommer til kort om ikke så lenge dersom dette fortsetter.

Ha en fin kveld 💗

2 Kommentar postet

  1. De som står midt i dette nå vil sikkert finne trøst i at det ikke bare er dem som opplever håpløshet, tristhet, sinne og sorg. Vi som har hatt disse opplevelsene tidligere, kjenner oss nikkende igjen. Man følger en viss norm i denne sykdommen, selv om noen ting kan arte seg forskjellig. Det er godt du har fått til fast avlastning. Kanskje vil det ganske snart bli for lenge å ha henne fire uker hjemme. Du har vært inne på scenarier der det kan være uforsvarlig å være eneste mann på vakt. Det viktigste er at du nå har beinet innafor og kan trappe opp, hvis jeg har forstått det riktig. En sånn åpning kan være nok til å tåle påkjenningene bedre. Fred over natten!

    • Håper da virkelig at jeg ikke er alene om disse følelsene. Vi har et veldig oppegående demensteam i kommunen vår som er veldig flinke til å legge forholdene til rette. Dersom det er nødvendig med mer så klarer de nok å få til det også. Jeg er ikke så veldig glad for å benytte denne ordningen, men forstår jo at det er lurt å prøve før jeg ikke har noe valg. Jeg ønsker jo at hun helst skal være hjemme hele tiden.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*