Atle Lundhaug

Valgets kvaler.

Skal det først soves så skal det soves for vi våknet kl.7.30 i dag. Det tror jeg vel aldri har skjedd før dette året da. Jeg var jo våken rundt kl.4 og kunne jo ha stått opp egentlig, men det var så godt å ligge se på henne sove. Da var det stille, Eli var stille slik jeg kjenner henne. Egentlig ble det en rolig fin kveld i går også så da var det jo naturlig. Forberedelsene for søvn er viktige i hvert fall her. Skjer alltid noe her og i dag på morgenen var lommeboka hennes borte. Jeg så at hun gjemte den i godiskrukken inne i barskapet i går, men ettersom det ikke virket som om hun brydde seg så mye om det så lot jeg være å finne den. Det fører kun til at hun gjemmer den på et nytt sted. Hun klarer ikke bruke bankkortet  heller nå så da kan det like godt være.

Det dagen for kommentarer igjen i dag og som før sagt så misliker jeg det veldig. Det skaper dårlig klima uansett om man er frisk eller ikke. Jeg blir ihvertfall veldig taus når hun begynner slik. Det er da man lurer litt på om det er noen ide å fortsette slik. Jeg synes det er leit nok dette uten å måtte ta spydigheter også. Tror egentlig det er kun de hun kjenner best som får grimaser i belønning og håper virkelig at det aldri skjer ute blant folk.

Vi har da fått gått oss en tur i dag, den vanlige runden om Vestfjell. Det ble ikke noen kjærestetur direkte for hun holdt seg på behørig avstand foran Vamp og meg. Jeg forstår ikke dette helt, men sammen med mye annet som skjer nå så er det et mønster i det. Kanskje begynner hun å bli lei vennen sin?

Det var så langt gress i kjerkevegen så jeg tok klipperen og kjørt en tur. Man skulle tro salige brobygger Magne hadde laget den akkurat til klipperen min for den passer perfekt. Hun har ikke vært alene siden i fjor høst Eli så jeg var litt spent for det tar fort en time å kjøre fire turer over der. Det gikk som jeg trodde, hun kom etter. Det rare var at hun hadde gått fra Vamp for han så jeg komme tuslende langt bak. Ikke et ord om Vamp sa hun. Det er ikke bare meg som går i glemmeboka her. Hun roter til veldig med navn og slik og det er mange dager siden sist jeg merket at jeg var gubben hennes. Det virker som om jeg er i ferd med å forsvinne helt.

I morgen er jo dagen da hun blir borte og da blir det dobbelt leit. Selv om det føles nødvendig nå så er det likevel tungt å overlate henne til andre. Sist husker jeg at jeg håpet på at hun ikke ville mer hjem. Jeg vet jeg kommer til å håpe på det nå også. Det er ikke fordi jeg ikke vil ha henne hjemme, men fordi jeg føler nå at jeg ikke ivaretar hennes behov godt nok. Dette med disse ukvemsordene sitter veldig tungt. Det er ikke slik jeg ønsker å huske Eli, da er det bedre å kunne besøke henne og ha en koselig stund sammen. Kanskje også lengte til neste gang begge to, men det er vel ikke slik det fungerer. Hun lever i øyeblikket og jeg må pent finne meg i et litt lengre tidsperspektiv.

Kvelden kom i dag også og vi har fått med oss litt knøttefotball også. Det gikk bra denne gangen for hun holdt da ut to omganger selv om det ble mye klaging etterhvert. Tid for et lite avbrekk for så var det ny runde i postkassa selv om tavla i kjøkkenvinduet viser 20.00 og det står kveld under. To ganger på en ½ time dette. Nå kunne jeg så klart kommentert dette, men da ville jeg trolig fått noe i retur. Bedre med tur i postkassa enn tur på toalettet tenker jeg. Mindre stress og mer mosjon. Personlig er jeg nå veldig urolig for morgendagen og hvordan det vil gå. Det blir ikke mye søvn i natt det er jeg stødig sikker på, men nå skal dette prøves så det må bare gå. Slitsomt dette å måtte velge for noen andre. Valgets kvaler, heter det vel.

3 Kommentar postet

  1. Lykke til i dag😊 Vi måtte inngå en lignende ordning med pappa, han fikk slag. Til slutt måtte han også på avlastning som de så fint kaller det, da mamma ikke klarte å pleie han på fulltid uten å gå på veggen. Han forandret personlighet etter slaget i tillegg, og jeg så at det var det som var verst, alle de stygge ordene og blikkene. Jeg skal ikke si at jeg forstår hvordan du har det uten å ha gått noen dager i dine sko, men sender gode ønsker og tanker.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*