Atle Lundhaug
sdr

Det sa BANG.

Ja, hvor skal jeg begynne. Jeg sov litt lenge i dag for det tar forholdsvis lang tid å sovne. Selv om jeg har det bra så er jo tankene på seilas dit Eli er. Vi har tråkket så mye sammen at det ville vel være rart ellers. Alt har jo vi gjort sammen og jeg kan kun huske en gang jeg har vært på noe uten Eli og det var på Elmia skogsutstilling. Ellers har vi brukt hverandre som venner og vi har ikke hatt behov for så mye annet. Får vel lov til å si det at det er jo dobbelt trist da det skal ende slik. Som jeg har sagt før så har vi fått ødelagt alle drømmer og jeg vil si det så sterkt, vi har fått ødelagt vårt liv for alltid. Ingenting vil noen gang være lik det vi hadde. Eli vil jo forsvinne mer og mer inn i sykdommen og tiden da hun lå på armen min vil aldri komme tilbake. Bittert, visst er jeg bitter på livet som har gitt meg mine siste år i ensomhet mens jeg får sitte å se på den jeg elsker blir forsvinner. Det skjer jo at folk dør i vår alder, men Eli får ikke lov å dø. Hun skal vandre rundt som en zombie til hun dør, man dør faktisk av alzheimer. På dødsattesten står det noe annet, men det er alzheimer som er den virkelige årsaken. Den ødelegger viktige områder av som vi trenger for at kroppen skal gå på autopilot. Høres brutalt ut, det er brutalt. Ikke noen god tilværelse dette og det kommer heller ikke til å bli det. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten henne. Nå er det snart slutt på fredagen og det virker som hun har vært borte i evigheter. I går da vi var og vannet gravene så tok Vamp og jeg en tur innom Skotterud. Da fikk vi se ryggen til Eli på veg opp til Helsetunet. Det var omtrent som å få ei klubbe i hodet å se henne gå med ryggen mot meg sammen med en annen. Det var utrolig vondt for hun brukte ofte gå å møte meg på veien da jeg kom fra jobb. Da kom hun meg i møte ikke gikk fra. For meg er det stor forskjell. Jeg var innom Helsetunet i dag i ærend. Men jeg turde ikke snu meg å se opp for hadde jeg sett henne så hadde jeg snudd og hentet henne.
Vanskelig dette.
Jeg tok en bråtur til nabolandet i dag for å bli kvitt noen flasker som har hopet seg opp her. Vi har ikke levert siden jul. Det er alltid koselig å møte kjente og enda koselig å møte kjente gjennom bloggen. Tusen 💓 lig takk Grethe for at du kom bort å slo av en prat. Det å treffe på noen som kjenner historien er veldig godt. Da føler man at det er verdt noe å utlevere seg selv på denne måten. Lesere er jo på en måte også viktige støttespillere.
Dessverre ble ikke hjemveien fullt så koselig for jeg kolliderte. Eneste bra med det var at Eli ikke var med. Så du vær snill husk blinklys da for med sol i øya kan fort bilen bak deg misse at du skal sving av. Da sier det BANG 💥
Det sa bang.

6 Kommentar postet

  1. Håper det går bra med deg etter smellen? Du har alt for mye å tenke på om dagen, ikke rart at det glipper litt! Jeg tenker at du er i en kontinuerlig sorgprosess som har vart lenge, og lurer på om du har noen du kan snakke med om alle de vonde tankene og vanskelige følelsene? Jeg skjønner at det å kommunisere med oss lesere er en form for “terapi”, men tenker at du kanskje kunne hatt nytte av få litt profesjonell hjelp til å sortere følelser og få utløp for frustrasjon og sinne? Jeg leser og skjønner at du er en mann som vil klare seg selv,men det er ganske tydelig at du ikke har det så veldig bra for tiden. Jeg tenker at hvis du får mulighet til å få det (litt) bedre selv, vil det kunne ha positiv effekt for Eli og det forholdet dere fortsatt har? Dette høres brutalt ut, men det å få ryddet opp i egne følelser kan kanskje bidra til at den siste tiden dere får sammen kan bli bedre for både deg og Eli. Dette er skrevet med de beste intensjoner, jeg ønsker dere virkelig alt godt <3 Håper du får en brukbar natt og at morgendagen blir så bra som mulig.

    • Det går bra det var jo ingen fart. Når det gjelder noen å snakke med så har jeg ingen i form av psykolog eller noe, men våre demensrådgivere som jeg kaller dem er jo veldig til god hjelp i så måte. Det er nok mange som tror at dette med å skrive er en slags terapi, men det er det ikke. Det er rett og slett en måte å bidra til at andre som følger etter kan forstå den følelsesstormen de skal igjennom. Jeg tror den er nokså lik for alle i denne situasjonen. Så har jeg jo også på denne måten fått et enormt nettverk å støtte meg til. Det ligge mye støtte i det at du skriver 💓

  2. Godt at det gikk bra med deg etter smellen. Når tankene surrer i hodet er det ikke alltid lett å fokusere på det man skal gjøre. Håper du får ordnet med forsikringsselskapet også angående kjørelengden.
    Det å skrive er jo en form for terapi, men også er det mye informasjon om hva man går igjennom i denne prosessen. Du mister jo en bit for hver gang, og det er en tøff sorgprosess. Alzheimer rammer så mange, men det er viktig å se pårørende også. Som jeg leser her har du støttespillere rundt deg og det er kjempebra. Men er det en støttegruppe for pårørende? Mange som får god hjelp og støtte der vet jeg.

    Godt at hagearbeidet er unnagjort, hos meg regner vi vekk.

    • Håper også at dette ordner seg, men håp er jo som regel luftslott. Det finnes en samtalegrupp i bygda vår og der har jeg vært en gang, men følte meg litt som om det var AA og det passet ikke meg. Vi har to utrolig dyktige Dementskoordinatorer som jeg setter stor pris på. Så har vi de som er innom et par ganger i uka fra hjemmesykepleien og nå også de som tar seg av Eli på 3c. Alle disse er mine støttespillere. I tillegg har jeg jo alle dere som leser mine tanker og som sender tips via Messenger så jeg har mange hjelpere ❤️

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*