Atle Lundhaug

Man, gråter, kjemper videre, gråter………..

Det å få denne dagen til å bli en dag med innhold det måtte være som å gå på line over Niagarafallene. Jeg hadde drukna uansett for på lina hadde jeg aldri klart å holde meg mange meter på lina. Tankekverna har jobbet konstant og tungsinnet har blitt levert med semitrailer. Det siste jeg har lyst til å gjøre nå er nettopp det jeg gjør SKRIVE.

Jeg savner Eli. 💓

Det vonde er vel at jeg har begynt å innse at det tar slutt dette som er vårt felles liv. For meg er det da nokså naturlig å tenke, bare en av oss kunne dø, bli ferdig med det. Enten fortsette inn i det tomme intet, dø ,eller i det minste ikke ha det slik som nå. For min del er det greit, jeg har ingen framtid uansett. Jeg ønsker i hvert fall ikke å befinne meg i den framtiden. Jo mer jeg ser av den såkalte framtiden jo mindre har jeg lyst til å være i den. Det er som å se en forbanna drittfilm, forskjellen er at jeg kan ikke skru den av, den ruller og går uansett.

Jeg vet det og jeg har alltid visst det at jeg taper til slutt. Hvorfor måtte akkurat Eli få denne drittsjukdommen ? Så er det sikkert noe som vil si det er en mening med alt. Så værsågod overta vår felles skjebne dersom du føler en mening. Man, gråter, kjemper videre, gråter………..

Alt til ingen nytt.

16 Kommentar postet

  1. Jeg skjønner du savner den Eli hun var. Så klart. Det er jo ikke mulig å se noen mening i dette. Samtidig så tenker jeg at du må prøve å finne en mening for DEG selv,om ikke umiddelbart, så ganske snart. For du er jo en person på egenhånd også. Med en egen mening. Med familie. Utenom henne også. Som er glad i deg, og sikkert ønsker deg i sitt liv. Jeg kan ikke ANE hvordan du har det. Jeg har sagt det til folk i min krets også: Ingen kan noen gang gå i andres sko, om vi så ville det til og med… Vi vil alle erfare ting på en annen måte. Men jeg håper likevel at jeg kan si noe, selv om jeg ikke VET nøyaktig. Men jeg mener at du har en egenverdi du ikke må glemme, for det er DEN som skal få deg videre. Både MED og UTEN henne. Mener nå JEG da. Sender over en styrkeklem

    • Jeg savner Eli slik hun er nå også jeg. Man blir liksom vant til alt ståket og nå er det helt stille i huset.Det kommer tider etter dette også da hun ikke bor hjemme lenger og tror jeg er en venn på besøk.Da kan jeg ta de første skrittene i det som blir mitt nye liv, men så lenge Eli lever vil vi for alltid være knyttet til hverandre.

  2. Hva skal jeg si, ord blir så fattige! Jeg er ikke kristen og meldte meg ut av statskirken for flere år siden! Tanteungen min døde bare 25 år gammel og 3 år senere døde hennes 3 år gamle sønn! Føltes helt meningsløst! Forventet at presten kom til å si at det er en mening med alt, men, til og med hun sa at dette klarer jeg ikke å finne noen som helst mening med! Må innrømme at det kom som en overraskelse fra den kanten! Livet går videre, men savnet blir aldri borte!! Håper du en dag klarer å la livet gå videre også sammen med barn og barnebarn!

  3. Sender noen gode kveldstanker og en klem. Jeg finner ikke egne ord, men jeg støtter Frodith og Helene sine tanker og ord til deg.

  4. Ord blir fattige i en slik situasjon. Støtter de to foregående innleggene. Men husk Atle at du har en egen verdi og også et eget liv. Du har barn og banrnebarn som er glade i deg og bryr seg om deg. Har hatt flere i min familie som har hatt alzheimer. Savnet og sorgen for de nærstående var stor, men de kom igjennom det og har et bra liv idag.Selv om savnet alltid vil være der. Så ikke gi opp Atle selv om alt ser mørkt ut i dag. Det er alltid et lys i enden av den mørke tunellen du er i nå. Har selv også et meget nærstående familiemedlem som forsvinner inn i den samme tåka som Eli går inn i.Søk hjelp og støtte der du kan finne det.Tllat det og sørge, men ikke gi opp. Livet har mye og tillby også for den som blir igjen alene

    • Veldig gode og sanne ord fra Gunn Evelyn. Og ikke glem at du bokstavelig talt også har et nettverk blant lesere og likemenn og de du kommuniserer med – og til her på siden din, (og på bakrommet), slik du ofte påpeker selv på litt bedre dager. Vi bryr oss, følger med og vil både deg og Eli vel. Du skriver godt, ærlig og berørende om endringer i livet ingen egentlig kan være forberedt på, og jeg er overbevist om at det du deler både er til nytte og trøst for ganske mange.

      • Det nettverket jeg har fått glemmer jeg aldri.Det er ikke en dg uten at jeg får meldinger far andre pårørende med tips og erfaringer. Mange ganger bare for å så av en prat. Dette er kjærkommen kontakt og ofte er det så mange at jeg rekker ikke å svare med en gang.

    • Husker da det Gunn. Lørdag spiste jeg reker sammen med Linda og Tore, onsdag brukte mor og jeg mye tid sammen,i kveld skal jeg være barnevakt på de to minste barnebarna gutta til Pia og Kjell Ivar,på lørdag skal jeg opp til Kolbu til Isabelle og Trond.Så holdt jeg på å glemme at natt til tirsdag satt jeg og pratet med søster Inger Lise til kl.2.30. Alle får sitt 😉

  5. Hva med å sette pris på de du har igjen? Moren din, døtrene dine og barnebarn. Virker nesten som de er helt verdiløse for deg. Du må lære deg å leve med det du har, ikke det du aldri kan få tilbake. Du er ikke den eneste som har mistet noe du trodde skulle vare evig. Man må lære seg å leve med ting slik de har blitt. Hvordan er det du vil bli husket av familien din?

    • Dersom du ikke har noe bedre å komme med bør du la være. Hvilken rett har du til å dømme andre sine valg og hvordan de velger å løse sine hverdagsutfordringer? Jeg ble skikkelig satt ut da jeg leste kommentaren din. Finnes det virkelig noen som kan skrive slikt? Sette seg til dommer og bedreviter over andre?

      Jeg er i en lignende situasjon som Atle, bare ikke så langt kommet, og jeg lærer mye ut av det han skriver. Og det er vel hensikten med bloggen hans, gi oss andre et innblikk i dere hverdag med Alzheimer. Alt det andre trenger han vel ikke skrive om her.

      Jeg har fulgt Atle og gullhjerte hans Eli i lang tid nå, og tror du skal lete lenge for å finne hans like.

  6. Vanskelige tider Atle. Jeg harkommet en bit lenger enn deg og har gjennomlevd samme helvete som deg. Om det er noen trøst så blir det bedre lengre fremme om det går å si det slik. Denne kommentaren fra en lillian får du bare glemme eller slette. Den var ikke mye gjennomtenkt. Vi som kjenner deg vet at du har omsorg for alle.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*