Atle Lundhaug

Nå må jeg få puste litt.

Javel så er det en slik dag igjen, ekstrem vandring og veldig lite samarbeidsvillig. Den slemme ufine Eli dukket opp som troll av esken. Det er dette jeg hater over alt annet og som får meg til å få lyst til å pakke tingene hennes for godt. Jeg har nær 0 toleranse for den type oppførsel og har alltid hatt det. Tror ikke engang våre barn prøvde seg med tunga ute mer enn en gang. Det å ta imot ufinheter er noe jeg ikke gjør og nå gjør jeg egentlig et unntak ved å snu ryggen til. Jeg vet jo at det ikke er henne, men en annen person som nå viser seg. Det hjelper ikke for en elefant på tvers klarer jeg ikke svelge, der går i hvertfall grensen for hva jeg tåler. Gudskjelov for at hun skal være borte i 14 dager fra i morgen. Jeg hadde ei uke sist med samme oppførsel som nå i dag og det takler jeg ikke. Det ble ingen eksplosjon den gangen, men jeg gikk bort til den store furua i haget og skrek rett ut. Tror heller aldri jeg har grått så mye noen gang som den kvelden.

Skal vel høre litt om det går å få 3 uker neste gang så vi får se hvordan hun reagerer på det.

Slik som i dag får det absolutt ikke være for da samarbeider vi ikke. Da er dagen kommet. Slik klarer jeg ikke lenge før hjerteinfarkt og hjerneslag blir resultatet. Jeg kjenner meg selv så godt at dette vet jeg at jeg ikke tåler.

Det blir første Sobril på lenge i dag og så håper jeg at den bremser litt.

Da har vi fått drept litt tid til her og det har blitt litt roligere her takk og lov. Det hjalp med en Sobril selv om jeg likte det veldig dårlig. Nå har vi brukt opp 21 tabletter siden februar så jeg har vel nokså god samvittighet for det. Varmt er det også i skogen for nå har vi fått en skogbrann ikke så langt unna. Ser vel ut som om de har kontroll på den bare nå vinden kunne løye litt. Da har vi fått oss et bad og Vamp er avkjølt og lykkelig. Så begynner tankene å fly, den måtte jo komme den dårlige samvittigheten. Kunne det gått litt til uten at hun måtte være borte en stund? Så må jeg bite meg i armen for det er jo like mye for henne jeg gjør dette. Hun trenger til å komme vekk litt for hun er ikke i nærheten engang med å vite hvem jeg er eller hva jeg er. Jeg prøvde meg oppe ved sjøen å si at vi var ofte her med jentene litt utpå kvelden og badet hundene våre. Da lynte øynene, munnen ble smal og hun skar grimaser mot meg. Da visste jeg at det var like godt å holde munn. Når dette skjer så snører halsen seg sammen og det blir vondt for å puste. Jeg vet hva det, det er panikkgrensen min som jeg aldri har hatt problem med å håndtere. Jeg har vel ikke det nå heller, men det er veldig merkbart. Denne redselen for å bli alene blir jeg aldri kvitt. Det hadde vært mye lettere å blitt etterlatt milevis ute i skogen helt alene for der er jeg trygg. Trygg på at jeg kan mestre de situasjoner som måtte komme. Her i vårt liv har vi alltid vært to. Nå kan jeg se enden et sted langt der borte.

I morgen er vi ikke to lengre og det er både godt og vondt. Mest vondt fordi jeg ønsker henne litt vekk nå. Nå må jeg få puste litt igjen for i dag har ikke vært noen god dag.

2 Kommentar postet

  1. Bruk tiden mens hun er borte til å finne ut hvordan du kan ha et “alene -liv”, slik at du er forberedt når dagen er der. Og har et alene -liv klart 🙂 Ønsker at du får litt fred inni i ukene som kommer 🙂

  2. Atle, nå TRENGER du mer avlastning! Du hjelper henne faktisk ikke lenger, og ihvertfall ikke deg selv 😢

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*