Atle Lundhaug

Søndagstanker.

Nå er helga snart slutt og det er nok ei uke å ta fatt på. Jeg gleder meg jo veldig til å få Gullhjerte mitt heim. Det blir litt som å ha ei veldig vond tann. Man gleder seg til å få gjort noe med tanna uten helt å vite hvordan det blir. Jeg aner ikke hva jeg får hjem, men godt blir det å se henne. Jeg har ikke besøkt henne og heller ikke pratet med henne for det gjør litt vondt for begge tror jeg. Det får vente til vi ikke har noe annet alternativ enn fast plass, det blir vondt nok. Nå er det tredje gangen hun er der og jeg forstår jo at nå har hun nok funnet seg til rette der. Kanskje er det feil å bryte opp å ta henne hjem, men det er noe jeg bare må for egen del. Det er vel litt egoistisk, men jeg må se med egne  øyne at hun ikke trives hjemme. Det er også en prosess som må gå sin gang. Jeg vet at dersom jeg skulle be om en fast plass nå når jeg er så usikker så vil jeg få voldsomme problemer med det hver gang jeg besøker henne.

Jeg driver jo og leser litt i boken jeg fikk En jeg er glad i har fått demens. Jeg leser den legger den vekk og tar den igjen. Den er tung å lese fordi jeg kjenner meg igjen i slik jeg har det. Allikevel er det litt godt å se at mine reaksjoner ikke bare er mine. Den beskriver så bra en situasjon du må oppleve hver dag for å kunne forstå. Jeg synes Linda sa det som nok alle tenker “ hvordan er det mulig for mamma å glemme de som står henne nærmest.” Ja hvordan er det mulig? Hvorfor ikke alle andre?

Svaret blir ikke å finne i min levetid det er jeg sikker på. Det som jeg sliter med er jo å akseptere det faktum at sykdommen tar stadig mer av henne. Jeg tenker nok litt at kanskje forsvinner alt dette vonde en dag og jeg tror nok jeg vil slite med det også lenge etter hun har fått nytt hjem. Å gi seg uten kamp er liksom ikke helt min greie så da jobber hodet hele tiden med noe som aldri vil komme. Det er der jeg gjør feil i følge boka. Jeg prøver å kontrollere en situasjon som ikke kan kontrolleres. Men hva gjør man, jeg er den jeg er og det å skulle forandre noe som sitter så hardt er ikke gjort i ei håndvending på meg.

Jeg begynte å si litt om boka som tar opp mange forskjellige ting og under dette med å elske en halv person strøk jeg under dette. Du har lidd et stort tap, men det følger ingen blomster med, ingen kondolansebesøk eller begravelse. I stedet er det en enslm og ofte misforståttsorg, en kronisk tristhet uten tydelig begynnelse eller slutt.

Jeg synes det beskriver så godt denne håpløse situasjonen man er i.

Jeg vil anbefale alle med demens eller andre sykdommer på hjernen i familien om å skaffe seg denne boka som synliggjør mange av tankene du har. Det er litt spesielt å skulle leve med en person som er og ikke er.

Leser du bloggen http://blackbirdsinging.blogg.no  så vil du fort oppdage at det samme gjelder for andre sykdommer på hjernen også.

Da fikk jeg luftet noen tanker i dag også. Nå skal jeg slurpe i meg en kaffekopp og se litt mer på boka. Ha en fin kveld videre.

1 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*