Atle Lundhaug

Blader i farger.

En gang var det en som spurte etter hvor jeg fant alle rare ting jeg tok bilder av. Syntes det var greit å svare du står på det.  Det er gjerne slik det er for vi leter liksom litt vel mye etter det perfekte, men er det vakkert. Et lite dikt av Rolf Jacobsen kan du få med deg ut i dagen. For meg er det noe der som sitter.

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
– er det kommet en rynke til?
– Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
– Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

 

2 Kommentar postet

  1. Igjen så viser du nye sider av din personlighet og jeg liker veldig godt dette nye. Håper virkelig du fortsetter plukke dikt som så fint passer inn i bildene dine og slik vi kjenner tankene dine. Det er bare så veldig vakkert og ekte dette. Eidskog er i ferd med å få en ny tømmerhoggers myke samtidig brutale hverdag.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*