Atle Lundhaug

Ja hva skal man si.

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye i dag for nå er det på bunnen uansett og tanker jeg da har egner seg litt dårlig på trykk synes jeg. Bare noe har jeg tenkt å prate litt om og det er dette med å tenke på meg selv. Jeg har prøvd det nå 3 ganger og hver gang hun kommer tilbake har jeg fått større problemer med å håndtere henne enn jeg hadde. Er det da noen grunn til å tro at jeg liksom får det bedre da? Avlastning er som demensrådgiver Liv Karin sier til for den pårørende. Nå synes jeg at jeg har fått en så totalt uholdbar situasjon så enten må Eli vekk permanent ellers så må jeg bare fortsette slik det da så ut til å fungere før. Jeg vet ikke, men nå slår 14 dager fri så kraftig tilbake på meg at jeg ikke helt klarer å se hensikten. Fra før har jeg mer enn nok problemer med å sende henne bort om jeg ikke skal få problemer med å få henne hjem igjen også. Bare det å ta avgjørelser over hodet på Eli synes jeg er tungt og hun må få ta del i denne prosessen. I dag har vi skrevet inn i boka hennes for å fylle inn fortiden for henne og da kan jo jeg se at hun ikke har fått med seg noen ting av de siste ukene. Vi lå å pratet litt på senga i går om den siste tiden og det hun husker er at det var i et lite rom hun sov og at hun sov godt. Hun forteller det var mye bråk der, men at hun ikke var redd på “jobben”

På en måte så pratet vi oss ut av uroen og inn i roen så i dag skal vi forsøke gjeninnføre disse strikte rutinene som jeg har sluppet veldig mye på nå som hun har vært borte i tre perioder.

Så jobber vi oss opp mot det jeg tror på en gang til og lar Sanderud fylle inn den faglige bistanden da vi skal dit den 23/8. Da tenker jeg vi har nok å jobbe med framover.

Det er mye visdom samlet i svenske Sinnasnekker Anders sine ord. Man kan inte bara legga seg ned å dø.

Han har et eget driv i alt han gjør og det må også vi finne igjen. Eli hører til her og hun finner lett fram det hun trenger i det daglige. Jeg tror dette er det beste for henne og det er jo det jeg ønsker for henne. Det er ikke så mye jeg er sikker på egentlig, men alt jeg gjør for henne må jeg jo leve med i etterkant så da er vel forsent bedre bedre enn for tidlig.

Om Atle Lundhaug 874 Artikler
Det å klare livet som pårørende og ektefelle i Alzheimer`s skygge. Det er livet sammen med Gullhjerte mitt etter diagnosen Alzheimer jeg skriver om. Hvordan ble det ? Hvordan er livet nå etter at hun har flyttet inn på sykehjemmet. Det var ikke slik vi tenkte oss livet. Tunge tider med få muligheter til å oppleve gleden ved det å være glad i hverandre.

5 Kommentar postet

  1. Du er helt utrolig sta og utholdende Atle! Jeg antar at du tenker ganske grundig over hvordan det blir å evt. være pleier for Gullhjertet ditt, men jeg ser jo også at du vurderer flere sider av dette. Støtter ellers kommetaren til Solveig 100%, du trenger å samarbeide tett med hjelpeapparatet!
    Sender støtte og oppmuntringstanker i deres retning og håper natta blir god.

  2. At du ikke får noen form for rapport om hva som skjer når Eli er på avlastning er helt uhørt. Dette skal være et samkjørt opplegg og da må du vite hva som fungerer bra og mindre bra der hun er på avlastning, slik at du kan fortsette det gode hjemme. Noe annet er umulig. Jeg forstår frustrasjonen ved at ting oppleves verre hver gang hun kommer hjem. Det kan dels være denne manglende rapporteringen, men med hennes sykdom kan det også skje drastiske endringer i funksjonsnivå på kort tid. Sånn jeg har forstått det, går det i etapper. Noen ganger holder hun seg på samme nivå over lengre tid, andre ganger går det raskt utfor bakke. Du kan ikke sitte og ikke vite! Bruk stemmen din til å få dette på plass. Uten det er denne vekslingen dømt til å mislykkes. Dette er elementært også innen psykiatri. En helhetlig behandling der alle parter som er med på behandlingen av pasienten vet hva som skjer på de andre stasjonene.

    • Takk Solveig for det du sier nå for det er dette som gjør at jeg ikke føler meg helt trygg på situasjonen. Jeg gir ikke under noen omstendigheter fra meg kontrollen over hva som skjer med Eli og når hun er redd for at jeg ikke skal være der så sier jo det alt. I kveld er hun veldig forvirret og aner ikke hvem jeg er, men hun sa «du blir her å passer på meg om jeg sovner gjør du ikke»

    • Jeg er ikke så veldig fornøyd med den tilstanden, men det er nok ikke vanlig med rapportering til pårørende etter avlastning. Det skal vi nok få en endring på slik at det kan bli til nytte for flere enn meg. Vi får ta opp dette ved neste korsvei ettersom det ikke er lett da hun er hjemme.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist