Atle Lundhaug

I dag blir alt så mye bedre.

Jeg skal ikke klage for man skal ikke klage på selvpåført skade heter det jo og slik er det. Nå kunne jeg vel ha ønsket meg en lettere hverdag, men den kommer neppe så da får man bruke den dagen man får. I dag har vi hatt jobb inne i huset i begge etasjer for det blir veldig mye støv selv der vi ikke er. Før har det gått greit for Eli har tatt og gjort det jeg har satt henne til selv om det tar veldig lang tid. Nå går ikke det lenger for hun vet liksom ikke helt hva hun skal gjøre eller hvordan. For en måned siden tok hun soverommet inkludert sengeskift alene. Sist klarte hun skifte sengetøy mens jeg tok resten. Nå ble det kun tørket litt støv rundt omkring for hun klarer ikke få av eller på sengetøyet. Skremmende utvikling.

Vi fikk mer grus i dag så jeg har trillet og raket grus til i kveld. Det ble fryktelig moro for hun går jo ut og inn hele tiden og siden dette knust fjell så er det fullt av grått støv. Det ble huset vårt også for å ta av seg på beina når hun går inn er det helt umulig å få henne til å gjøre. Jeg ga opp helt til slutt. Så nå er jeg akkurat ferdig med reingjøring nr 2 idag av kjøkken, spisestue, stue, bad og gang. Tre bøtter måtte jeg bruke for alt var grått. Får si at jeg vasket med gråten i halsen for at det er mulig å bli så til de grader tom for tanker det forstår jeg ikke. Nå kom det ei miniregnskur så jeg håper vanningen og det fra oven fikk støvet til å legge seg. Ellers så får jeg bare vanne mer i morgen. Ellers har baderommsdøra blitt låst hver gang hun har gått inn så jeg har vært borte i hele dag. I morgen skal jeg begrense tilgangen på toalettpapir for nå går det av to ruller samtidig. Hun er solid fornøyd der hun går med lomma fulle. Merkelig dette å ta av to ruller, men jeg tror hun gjør det i et forsøk på å skjule det hun gjør.

Skulle ønske alle som forsker på demens hadde en dement ektefelle rundt seg hver dag for da tror jeg gåten hadde blitt løst. Å så skulle jeg ønske jeg kunne våkne opp dødstrøtt i hodet en morgen å si nå vil jeg ikke mer. Jeg kommer til å våkne som alltid nesten uthvilt og tro på at i dag blir alt så mye bedre.

Skulle ønske jeg ikke var slik, men da hadde jeg vel gått med for telling for lengst.

En ting er sikkert i morra er støl etter all trillebårer med grus.

Om Atle Lundhaug 874 Artikler
Det å klare livet som pårørende og ektefelle i Alzheimer`s skygge. Det er livet sammen med Gullhjerte mitt etter diagnosen Alzheimer jeg skriver om. Hvordan ble det ? Hvordan er livet nå etter at hun har flyttet inn på sykehjemmet. Det var ikke slik vi tenkte oss livet. Tunge tider med få muligheter til å oppleve gleden ved det å være glad i hverandre.

1 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist