Atle Lundhaug

Med hodet innelåst på do.

Med hodet innelåst på do. Det blir en rar overskrift, men det har sin enkle forklaring fordi det er der hennes hodet er parkert. Alt handler om en ting “ jeg må visst på do” Så går vi og så går vi igjen, jammen går vi en gang til og så tar vi enda en gang. Tilsammen nå kl. 11 er det passert 30 ganger på de siste 4 timer. Derfor at jeg sier dette er fordi det kanskje er lov å stille spørsmålet om noe som gjør henne passiv kanskje har sin rett. Jeg har hele tiden hatt i tankene at hun skal ha minst mulig for at vi skal kunne utføre noe her hjemme. Men nå lurer jeg vel mest på om det var galt. Nå er det i hvertfall det for miljøarbeideren meg går i løpet av en slik dag tom for ideer om hva jeg skal sysselsette henne med. Når hun vandrer slik ut og inn dører så blir hun ikke bare svært belastende for meg, men også for seg selv synes jeg. Kanskje har hun best av å sitte mer i ro i skyggen. Det blir jo en vandring i kaos dette. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan det er på avdelinger, men at de miljøtiltakene er helt vellykket alltid det er jeg veldig i tvil om. Tenker jeg har de som jobber der med meg når jeg påstår de ikke er mange nok på jobb til å klare dette alltid. Tror vi nok skal være litt på vakt mot dette glansbildet vi tar frem om den såkalte demensomsorgen. Glansbilder har som kjent veldig lett for å miste glansen etter en tid. For min del har jeg begynt å tenke mer i retning få noe som tar ned aktiviteten i steden for stimulere den. Tror ikke Gullhjerte mitt har det helt topp når hun vandrer i et kjør med en gang jeg ikke har mulighet til å avlede. Jeg må jo også ta alle meg av alle andre gjøremål også. Skal vi gjøre noe sammen så må det skje i nærheten av hverandre ellers så begynner hun å gå ut og inn på do.

Så for vår del blir spørsmålet til medisinansvarlig på Sanderud “ hva kan vi få som demper aktiviteten.” Det blir et steg i en helt annen retning, men på den måten kan hun få være lengre hjemme som hun jo selv ønsker. På “ vandrerne” tror jeg det er nødvendig å bruke noe for de har det heller ikke så godt da de holder på slik. Vi bor i et hjem og der må noen ting være på plass dersom man fremdeles skal være to i et hjem. Når hun begynner slik og jeg ikke kan følge opp hele tiden så blir hun jo heller ikke så trivelig å ha med å gjøre. Det er jo ikke så rart heller for da er denne urospiralen i gang. Den har store slyngninger til å begynne med, men det er veldig trangt på toppen dersom du ikke klarer å klippe tråden tidlig.

Det var bare noen tanker jeg hadde, nå må jeg gjøre andre ting enn å tenke. Her i huset har vi ikke kommet lengre en til onsdag. Helga må pent vente på tur.

Jeg kom over dette et sted og kopierte det, men husker dessverre ikke hvor. Like fordømt er det viktig.

A world deprived of peace and harmony certainly will fall apart and return to the jungle era in which the strong prey on the weak. Peace and harmony is an essential benefit.

 

Om Atle Lundhaug 874 Artikler
Det å klare livet som pårørende og ektefelle i Alzheimer`s skygge. Det er livet sammen med Gullhjerte mitt etter diagnosen Alzheimer jeg skriver om. Hvordan ble det ? Hvordan er livet nå etter at hun har flyttet inn på sykehjemmet. Det var ikke slik vi tenkte oss livet. Tunge tider med få muligheter til å oppleve gleden ved det å være glad i hverandre.

4 Kommentar postet

  1. Skjønner god frustrasjonen din. Men det kan jo ikke være så greit for henne heller.
    Uansett hva du velger vet jeg at det er for HENNE. Det er så flott å være vitne til hvordan du baserer at på at det skal være til hennes beste. Det er det som er kjærlighet! <3

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist