Atle Lundhaug

Når man ser, men ikke ser.

Det som gjør det å leve sammen med en rammet av demens så vanskelig er denne voldsomme skiftningen som skjer hele tiden. I dag tidlig var alt som vanlig dersom man kan si det om denne situasjonen. Så var vi en nødvendig tur til Kongsvinger og da merket jeg at nå var det noe på gang. Bare å brekke av en halv brannslukker og gi henne den. Det så ut til å skli over like til vi stanset på Matrand for å vanne graven til familien vår. Graven til far som jo døde tidlig i vår trodde hun var til en onkel til gubben hennes mens farmor og farfars grav tydligvis var nettopp det. Hun rotet noe veldig og blandet Matrand kirke sammen med Østre Aker der hennes morfar og mormor ligger.

Vi hadde ikke pakket ut varene engang før hun gikk bortover i haget for å finne Vamp og meg. Jeg lot henne gå og gikk etter henne før etter en stund for hun går aldri forbi hestene. Der hentet jeg henne to ganger før middagen var klar og hestene så veldig fornøyde ut over det uventede besøket. En pratestund satte de nok pris på. Det er i grunnen bare å smile litt av for det er jo ikke dagligdags jeg hører henne spørre en hest om hvor jeg er.

Fremdeles noen timer etterpå er kaoset like stort og jeg det blir nok også det fram til i morgen tidlig. Da er det godt å vite at en nesten ubrukt flaske sovehjelp står klar for sover hun ikke ei lang natt nå så blir det veldig vanskelig dette. Før vi kommer så langt så skal vi ta en kjøretur til gravene på Vestmarka og håpe på at alle løse brikker faller på plass. At hun tar meg som en venn går bra, men at hun begynner å lete etter Vamp og meg blir en god del verre. Hvordan skal man kunne fortelle en som ser at man er her når hun ikke ser det. Å leve i fantasienes verden er vel både tragisk og komisk.

2 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*