Atle Lundhaug

Å være til stede.

Vi sov litt for lenge Vamp og jeg enda jeg hadde satt mobilen på vekking, hørte den ikke ellers så hadde jeg gjort noe feil. Tenkte vi ikke skulle lage oss dårlige vaner med å sitte litt for lenge opp og sove utover morgentimene. Skal jeg få til dette så må det likne på noe jeg kjenner. Det å la dagene bare forsvinne fører ikke noe godt med seg. Vi driver å gjør om litt i huset så det skal passe litt bedre for oss to og om mulig få huset litt billigere å drifte. Før var vi to om å putte penger inn her mens nå blir det kun jeg som drar det lasset. En X tømmerhogger har langt fra pensjonen til en stortingsrepresentant. Man blir i grunnen straffet for å velge ta seg av sin syke kone. Jeg tok ut tidligpensjon og sparte samfunnet for store summer og belønningen blir tapt arbeidsfortjeneste,tapte pensjonspoeng og så bruker jeg jo av min pensjonsdel. Det er greit det, men nå med kun en inntekt blir det ikke helt enkelt. Nå har jeg lyst på å dra på treningssenteret igjen så da er det bare å bli kvitt Hypermatblæsja ( Glåmdalen ) Det blir ikke noe tap egentlig heller for jeg kan jo lese det meste på nettet dagen etter. Jeg har mer glede av treningssenteret for der trives jeg og da har jeg jo litt sosialt liv også.

Det ble litt rart i dag for Gullhjerte mitt fikk rommet sitt så nå var livet i “ hula mi “ som hun kaller rommet hun har hatt når hun har vært på avlastning. Hun liker seg der og sover godt er som hun sier. Nå som hun da har fått rom med navnet sitt på døra er vi vel ved veis ende for det som var vårt vanlige liv. Hva det nå blir har jeg ikke tenkt over for alt har gått så fort, men dersom hun får det bra så er jo det noe godt. Det er litt uvirkelig ennå.

Det går bra med henne og hun har slått seg til ro på sin måte. Hennes måte er ikke å sitte rolig på en stol så her er det flere enn meg som skal bli satt på prøve.

Det er så rart dette for plutselig så kommer gråten og i neste øyeblikk så er jeg glad fordi hun blir tatt så godt vare på. Håper bare tiden går litt fort så jeg kan dra ned på 3C og se henne, det hadde gjort godt og sikkert vondt også. Jeg har jo valgt å la henne være i fred slik at hun kan finne seg til rette slik jeg jo også har gjort da hun var til avlastnining. Det høres sikkert litt rart ut, men jeg vil gi henne lov til å glemme slik at hun kan føle at det er hennes hjem. Det er vondt å tenke slik, men slik vil det jo bli til slutt allikevel. Jeg har ikke gitt opp, men jeg har gitt opp kjempe mot sykdommen for den kan jeg ikke gjøre noe med. Tror vel aldri jeg blir vant til å leve alene slik, men jeg må jo prøve å akseptere det. Det jeg helst vil er å kaste meg i bilen,dra ned å hente henne for aldri å levere henne fra meg igjen. Det skal ikke være slik som dette og ingen skulle måtte ta dette valget. En gang spurte jeg henne om hvor hun ville bo. Jeg vil være her med deg svarte hun. Nå er ikke jeg meg lengre og da er det vel neppe så lenge til hun vil at jeg skal være her hos henne. Alt har blitt tvert om.

Det å elske kan være så mangt,det var å ta hånd om,skape muligheter og være til stede for henne. Nå har det blitt til å la andre ta vare på, skape muligheter, men å være til stede for Gullhjerte mitt det kan ingen andre være. Det gjør meg unik i hennes liv, det er å elske.

6 Kommentar postet

  1. Du har en veldig pragmatisk innstilling til livet. Det har hjulpet deg og det vil hjelpe deg nå. Dere er heldige at det var en mulighet for varig plass nå. Det er ikke overalt at det hadde skjedd. Eli trives i hula si, og vil finne seg til rette der med god hjelp. Du kan dra dit og se henne om en tid, men hun vil ikke kjenne deg noe mer for det. Det er du som får tilfredsstillelsen av å se at hun har det bra. På den måten kan du også tillate deg å ha det bra. En dag kommer hun ikke til å kunne snakke noe mer til deg, ikke noe forståelig, og til slutt ingen ting. Men du vet at langt der inne i Gullhjertet bor den Eli som en gang elsket deg. Det er henne du vil huske når alt dette en gang er over. Sånn er vi mennesker. Jeg synes det høres bra ut at du allerede har tanker og planer for deg selv og Vamp. Så kan du tillate deg å sette deg på stubben og gråte en skvett. Det er sånn selve livet er.

    • Jeg måtte bruke google på “pragmatisk” så det stemmer nok bra det du sier. Jeg vil nok bære på dett for resten av min tid på jord for hun var min landingsplass Eli.Nå mangler den uansett om jeg kan se at hun har det bra.

  2. Sikkert veldig forskjellig fra person til person, men det gikk to år før jeg ble vant til å leve alene, og jeg skal love deg det ble mye gråt…..
    Bra du har din gode venn Vamp 😊

  3. Jeg kunne ha gjentatt alt det Solveig sier for jeg er helt enig.
    Du vil med tiden kunne begynne leve igjen, men om det tar uker, måneder eller år – se det kan ingen svare på nå. Du vet ihvertfall at du kan senke skulderene og slappe av nå for Eli har noen som hele tiden er våken og følger henne. På 3C har de turnus, du gikk 24/7 og det måtte jo stoppe opp.
    Det kan gå veldig fort nå, ingen vet, kanskje kjenner hun han som kommer på besøk eller ikke?
    Jeg håper du reiser ut, ned på treningssenteret ut i skog og mark. Ikke bli sittende inne! Mulig folk vil trekke seg litt tilbake når du møter de nå, det er vanskelig for omverdenen å vite hva skal man si? Gi dem ett blikk, ett smil og ett nikk, da blir de trygge på at du vil prate. Er det en dag du ikke ønsker det så sier du som det er at i dag er det vanskelig, men vi kan gjerne prates en annen dag. Jeg kommer jo til å prate uansett da… 😉 Vi ses 😊

  4. Det som er bra er at disse 2 årene har ført til at jeg har måttet legge alt på framtiden og jeg har noe å gjøre overalt. Så har jeg jo lyst på å trene igjen. Det var jo en viktig del av Eli og mitt liv. At folk skygger unna litt vet jeg for ingen vil såre. Siden jeg begynte å skrive om dette og fram til nå har jeg bare møtt gode fine mennesker og det vil jeg sikkert også gjøre i fremtiden også. Folk er gode når de får muligheten til det.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*