Atle Lundhaug
oznor

Lykken i ei kald hånd.

Med prosjektorklokke på soverommet slått av ble det faktisk ei god natt uten noe sovehjelp. Den skal forbli svart sammen med tv’n på samme rom. Den er skrudd ned av veggen og møter snart sin skjebne på  Sjøli gjennvinning. Tv har jeg lite av allikevel nå om dagen for som et ledd i min spareplan har båndene til Canal Digital blitt klippet. I morgen skrus antenna av veggen og blir med ned til Sjøli den også. Det blir gratis nett tv på meg fremover. Tviler på om det blir noe savn for jeg har ikke sett på tv siden lørdag.

Så gikk dagen litt fort i dag for jeg fikk uventet besøk av Linda. Det ble en liten prat om fremtiden og mamma. Det er litt nødvendig dette for alt er ikke like lett å forstå når man ikke lever midt oppe i det slik jo jeg gjør. Jeg gjør det heller ikke alltid enda jeg har brukt 2 år i praksis og i tillegg ofret mange tv kvelder med øynene begravet i pc’n. Dette for om mulig å være en dag foran sykdommen. Jeg aner ikke hvor mye jeg har pløyd meg gjennom, men det er mye.

Så var det jo dagen jeg hadde bestemt at nå var dagen jeg skulle besøke Gullhjerte mitt. Jeg savner henne veldig og nå måtte jeg se med egne øyne at hun har det bra. De er veldig flinke på 3C til å fortelle status da jeg ringer så det er ingen grunn til å klage. Det er veldig mange tanker som jager gjennom hodet for det er veldig vondt dette med å miste. Av erfaring så vet jeg at Eli stort sett er rolig dersom jeg klarer være uberørt. Da tenker jeg ikke på denne vanvittige vandringen. Det er bare å lete etter “skru av knappen” og håpe at den virker, men besøke henne skulle jeg.

Det første som møtte blikket mitt da døren gikk opp var Eli. Et kort sekund panikk for hun virket uberørt, men jeg hadde id-brikken i form av 38 kg labrador, Vamp med. Noen sekunder til og så lyste øynene opp. “Jeg så Vamp og så var du med.” sa hun. Hvem jeg var, Atle eller Atle spiller ingen rolle for jeg så et smil i hennes øyne. Når det ikke finnes håp tar man det lyset som serveres og det var lyset fra Gullhjerte mitt. Kjærlighet er noe rart den kan finne håp på avgrunnens rand og gi liv til noe som er glemt.

Vi skulle på biltur for vi har noen graver å ta vare på så det ble Vestmarka først og Matrand etterpå. Hånd i hånd som før bare at det ikke er som før. Hos henne vet jeg ikke, men det betyr ingenting for jeg kjente igjen den vesle kalde handa som stjal varme og ble selv varm akkurat som før. Mange er de gangene som vi har vært ute om vinteren og hun har blitt kald på hendene med votter på at hun har tatt av en vott og søkt varmen i min hånd fordi jeg er alltid varm. Da er alt som det skal. Det var det i dag. Kanskje savnet også hun og søkte varmen for det var hun som tok meg i hånden. Når man er sulteforet på lykke så tar man den lykken man finner og jeg fant lykken i ei kald hånd.

Så er det jo slik at man kan ikke alltid gjøre som man vil. Jeg ville helst ta henne hjem, men hun fortalte om hekling, steking av vafler, om stell av hår, hjelp til å dusje og at det var så mange å prate med. Hun ville hjem så klart, men jeg må velge og er villig til å dø for at hun skal ha det bra.

Å reise er vanskelig. Det å si ha det er enda verre for begge så jeg sa jeg kommer igjen. Det er et løfte jeg kan holde for jeg kommer igjen. Litt vanskelig å se Josephine og Eli gå bortover gangen da jeg gikk, men jeg fikk et glimt av Eli da hun snudde seg og gikk mot meg. Hun gikk sakte og var ikke redd i øynene.

Vi gikk fort tilbake til bilen Vamp og jeg for “ skru av knappen” virker ikke så lenge. På en benk i parken satt en voksen mann å gråt fordi vi hadde det så fint. Det var da Vamp la hodet i fanget mitt og sa med mørke øyne, jeg vet du har det vondt. Gode gamle kompisen Vamp.

Tårer må man spare på når man vet det blir forbruksvare framover og slik ble det.

På veien hjem ringte Josephine å fortalte at det gikk bra med Eli. Det var så godt å høre.

Visst er det vondt og visst er det vanskelig, men i dag var det verdt tårene for lysglimtet jeg trengte kom fra hennes øyne. Dette skal vi klare så lenge jeg vet hun får det bedre enn jeg kan klare få til.

Livet blir ikke noe bedre, alzheimer herjer i hennes hode, men hun er trygg og har det bra og da er det ikke bekksvart allikevel. Rart å være lei seg og glad samtidig, men jeg fikk se valget var rett. Så kommer sikkert dårligere opplevelser, men i dag fikk jeg litt lys igjen

oznor

8 Kommentar postet

  1. Det er så godt å lese Atle at du fikk så fint et møte med Eli❤️ Du er en utrolig mann og du fikk oss begge til å gråte. Du er så god til å fortelle at vi føler å være med.

  2. Nå kom det også noen tårer her, fordi jeg er så glad på dine vegne. Jeg er så glad for at møte ditt med Eli ble så flott. Det er også vondt å lese om smerten din ved å la henne bli igjen. Du er en utrolig mann! 🙂

  3. Det var noen dråper som presset seg fram i øyekroken her også Atle. Godt å høre at du fikk et fint møte med Eli og at det hele gikk godt.
    Dyr er gode venner og forstår nok mer enn man av og til tror.
    Hilsen Knut.

  4. Veldig godt å høre at det gikk så bra. At det å bo hver for seg kanskje kan skape noen BEDRE stunder for begge i tiden framover. Da får dere begge energi 🙂 Veldig fint å høre. Sender over en klem 🙂

  5. Så godt å lese at dette første besøket gikk bra. At du kan se at Eli har det bra, og at lysglimtet i øynene kom. Forhåpentligvis blir det mindre vondt også for deg etterhvert Atle. Tiden leger sår, og det vil nok etterhvert blekne så det ikke gjør for vondt. Savnet og sorgen vil alltid være der, men på sikt håper jeg du også får det godt, og kan kjenne at livet er verdt å leve igjen. At du kan finne ting i hverdagen som gir deg gode dager til tross for at du er alene. Du vet at du har gjort og prøvd alt du kan og kunne. Står stor respekt av det. Ønsker dere alt godt! <3

  6. Så fikk du den bekreftelsen du trengte om at du har valgt riktig, da tenker jeg at du har kommet ett lite skritt videre. Som pårørende til en med demens har jeg lært meg å ikke tenke så langt frem, men ta en dag om gangen. Dette var en bra start 💞

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*