Atle Lundhaug
cof

Jeg har angret hvert eneste sekund.

Jeg vet ikke helt hva du tenker når du ser bildet av Gullhjerte mitt, men jeg tenker  er dette rett, er det her hun skal være? Skal jeg orke dette? Jeg kan jo gjøre det på den enkle måten, besøke henne mindre så jeg slipper se at hun har det slik, men hun har det jo slik allikevel. Jeg er ikke så sikker lenger på at dette er det beste for henne. Min samvittighet er i hvertfall nokså klar og veldig dårlig. Den gangen for snart 3 uker siden da jeg sa ja takk og fulgte rådene jeg fikk da var jeg trøtt, så forbannet trøtt. Nå er jeg fremdeles trøtt, men trøtt på en annen måte. Jeg savner Eli veldig å må virkelig stålsette meg da jeg besøker henne. Jeg er fryktelig usikker på om jeg fortsatt skal følge rådene,det kom fryktelig fort på den gangen. Kommunen har jo etter papirene rett til å vurdere om hun virkelig trenger plassen ett ½ år etter innleggelse. Da har vel jeg samme retten skulle man tro. Det er ikke det at hun ikke har det bra på 3c for det er en fin avdeling med kjempefine mennesker. Det er hjemmekoselig der til og med Vamp legger seg til å sove da vi er der og det gjør han aldri dersom han er utrygg. Hun hadde en tung dag idag Eli og spurte så sårt kan jeg ikke få lov å komme hjem igjen. Hva i all verden skal jeg svare når hun gråter og spør så sårt. Jeg er ikke laget av stein og hun er faktisk den jeg elsker med eller uten alzheimer. Så her sitter jeg da alene med kroppen full av anger og ønsker kun en ting hente henne hjem. Hvem skal jeg spørre? Jeg er pårørende med min kjære på lukket avdeling og jeg tror vel oppfølgingen stopper der.

Hadde jeg bare visst at dette var det beste for Eli, men det vet ikke jeg for nå er det ingen som forteller meg det.

Jeg skal ikke ha mange slike opplevelser til før jeg pakker klærne hennes og tar henne hjem. Kan man gå motsatt vei? Ja jeg kan det dersom jeg blir usikker på at dette er rett. For min del er det ikke nok å tro jeg må vite at det var rett.

Du tror sikker at jeg er idiot og det er jeg sikkert også, men hadde du satt igjen den personen du elsker dersom du fant ut at du var usikker på dette. Hun har vært borte i snart 3 uker og jeg har angret hvert eneste sekund. Jeg har alltid fulgt hjertet og da blir dette veldig feil. Jeg vet hun blir ikke bedre på sikt,men det er ikke nå. Det er nå jeg lever og på sikt kan jeg være død,steindød. 

Jeg sitter ved vinduet og jeg savner Eli så veldig og kanskje sitter hun også og gjør det samme, det er unaturlig. Føler meg elendig fordi jeg har stjålet hjemmet hennes. Hva i all verden skal jeg gjøre nå ?

 

19 Kommentar postet

  1. Skulle ønske jeg hadde svar til deg. Men det har jeg dessverre ikke. Smerten din, den kjenner jeg, den stikker i noe dypt hos meg når jeg leser dette.
    Sender deg en stor klem over, og vet at du kommer til å ta de beste avgjørelsene.

  2. Et godt råd er å bruke hodet. Du glemmer fort hvordan det var og hva som gjorde at du mente rådene om heltidsplass var det beste. Det forandrer seg ikke, hun blir ikke bedre. Det er vanlig at de vil hjem, gråter og savner. Har du kognitiv svikt betyr det ikke at du mister følelser totalt. Men du er den voksne her, for å bruke det som eksempel. Du VET at dette er det beste for henne. At du ikke vil være i nærheten av å kunne tilby henne det hun får der. Du tenker bare med følelsene dine, og de hjelper deg lite nå, dessverre. Har du ingen som kan banke vett i skolten på deg? Du sier at ingen gir deg råd. Spør du etter råd, og da ikke fra tilfeldige folk du møter på sosiale medier, men på institusjonen hun er eller Sanderud? Du trenger en autoritet som kan fortelle deg hva som er best for henne, tror jeg, ellers vil du bare gå og surre deg inn i selvmedlidenhet og negative spiraller. Nå var jeg hard, men nå mener jeg det trengtes. Du får bare ta igjen hvis du mener jeg går for langt.

    • Jeg er så inderlig enig med deg Solveig, jeg er helt sikker på at Eli absolutt har det best og tryggest på 3C. Dette er noe vi som har vært borti dette før vet, og dette vet de som jobber daglig med demente. Du Atle vil nå helst tenke med hjertet, jeg forstår det, men det er ikke riktig ovenfor Eli. Du må faktiske sette Eli foran dine følelser, og du vil jo kun Elis beste, da blir det å la henne bo på 3C i trygge omgivelser. Ja hun gråter og vil hjem, dette har flere av oss opplevd, og det er forferdelig vondt å være vitne til. Jeg kan fortelle deg at en dag for noen år siden nå, skulle jeg besøke min kjære mamma. På parkeringsplassen møtte jeg min ene bror som akkurat hadde besøkt vår mor. «Kommer du i dag også ja? Da har mamma hatt besøk av oss alle tre i dag da for Tormod (storebror) var her på morran. Hun gråt og ville bli med hjem, men da jeg kom nå i dag husket hun ikke at han hadde vært her. Hun satt på stua blid og fornøyd med de andre beboerne. Når jeg skulle reise nå ville hun bli med hjem, men jeg vet jo hun har det best her» Jeg gikk opp til mamma som strålte opp da hun fikk se meg «så moro med besøk!» sa hun. «Har ikke Tormod og Rolf vært her i dag også da?» spurte jeg. «Nei da, jeg vet ikke hva de har det så travelt med jeg men jeg husker ikke sist de var på besøk»… Da hun ble trist og ville bli med hjem var det vondt, men jeg visste jo St innen jeg var i bilen ville hun sitte å prate, trygt og godt med de andre.
      Sånn er det ganske så sikkert med Eli også, så dette må du bare venne deg til kjære du. Tenk på Elis beste, du ville knekke sammen fort om du skulle ta henne hjem igjen nå, og det utsetter Eli for enda mer stress. Beklager, jeg må også være streng og direkte mot deg, og innerst inne vet du at dette er det rette ♥️

    • Skal arrestere deg litt Solveig i all vennskapelighet. Jeg vet ikke at det var best for henne det var råd jeg fikk fra de som tenker veldig lukket avd. Jeg fikk samme råd i januar 2017 og ville dersom jeg hadde fulgt det “stjålet” nesten 2 år fra Eli`s liv. Det er år jeg ikke ville ha unnvært for alt i verden da det allikevel ble slik. Det betydde at jeg fikk anledning til å ta vare på henne og vise henne hva hun betyr for meg. Det er ikke sikkert hun følte som meg, men jeg følte meg verdifull for henne. Jeg tenker med hjerte for det er mot min natur å gjøre noe annet. Jeg er som jeg er og lar meg neppe påvirke noe særlig. Selvmedlidenhet tror jeg du bommer stygt med jeg har bestemt livet til et annet menneske og det er henne jeg synes synd på.

  3. Min svoger ville også hjem, omtrent hver gang. Dvs det gikk faktisk over etter 2 år. Men hver gang min søster kom så ville han hente jakken sin for han var sikker på at hun kom for å hente ham. Og som de andre sier her, straks hun var gått hadde han glemt alt sammen. Til og med en gang han gikk på toalettet så snakket han med noen av sine medboere borte i gangen og sa at det var jamen lenge siden han hadde hatt besøk av kona si. ” Ja men hun sitter jo der borte” sa de og pekte. Ja stakkars deg Atle, det er slik det er, men du skal være sikke på det at hun sitter ikke og gråter når du har forlatt henne etter et besøk. Hun har faktisk glemt at du var der. Du må ikke finne på å ta henne hjem igjen, hun er altfor syk til å være hjemme med en fullstendig utslitt pleier.

    • Jeg vet hun husker jeg var der for hun sa “du kom ikke i går Atle,jeg ventet på deg” I dag var hun veldig ” klar ” og husket at Pia var innom i går og var så blid. Sikkert ikke slik hver dag men det var slik i dag.

  4. Jeg er enig med Solveig og Heidi her; og innerst inne vet du nok at hun har det best der hun er nå. Det er klart at dette er en veldig stor endring i livet ditt, men du er nødt til å finne måter å takle det på og komme deg videre! Gled deg over alle de gode og flotte minnene du har etter deres lange samliv og vær takknemlig over at det tross alt varte så lenge som det gjorde, (det er ikke alle forunt å fortsatt være gift og ved god helse i så mange år som dere har har hatt sammen).Slutt å grave deg ned i informasjon om Elis sykdom, det bidrar bare til å opprettholde tvil og å holde deg i en tilstand hvor du ikke klarer å gi slipp. Jeg tenker at du har mer enn nok informasjon allerede til å vite hvor landet ligger.
    Jeg er også litt streng nå, men ingen er tjent med at du går til grunne av sorg og lengsel etter det som var og skulle ha blitt. Kom deg på trening! Oppsøk aktiviteter hvor du omgås andre og kan dele av deg selv! Du har helt sikkert nok å holde på med der hjemme, men du har ikke godt av å bare holde på for deg selv i lengden!

    • Da må vel du få litt samme svar som de andre to. Jeg kan ikke slutte å lese for da kan det være noe jeg misser. Bestefar sa engang til meg ” du skal ikke spørre så mye hvorfor” Atle. Da kom svaret nokså fort fra meg “hvorfor det da bestefar” Bestemor fortalte at da satte bestefar seg ned på trappa støttet hodet med armene å sa “ja hvorfor ikke” Jeg har aldri hatt så mye folk rundt meg og da Eli og jeg trente som mest så var det på tider med veldig lite folk. Det ville være veldig unaturlig for meg. At jeg er glad i å prate betyr jo ikke at jeg vil ha mennesker så nær innpå.

  5. Ja nå må jeg nok minne deg på noe… Eli er en vandrer. Det er der den største utfordringen og faren ligger. At hun går x ant ganger etter posten om dagen er en ting, da har du kontroll. Problemet kommer da du har hatt lange dager,er sliten og sovner hardt. Selv om du har sensorer og GPS osv osv kan hun komme langt før du våkner. I denne årstiden vi nå går inn i kan dette bli for å si det pent farlig og få fatale følger. Å du klarer ikke å gå 24 timer i døgnet uten søvn. Av erfaring med vandrere så er de vandrere 24 timer i døgnet… dvs våkner Eli om natten så går hun ut.. og er hun usikker på hvem du er så lister hun seg.
    (Fordi det er en fremmen gubbe i senga hennes). Det vet du med hjertet ditt og hjernen din.
    Så har vi det med at hun husket at du ikke var der igår… Ja sånn er det innimellom men det snur på sekunder. Å så synes jeg vel at dere må finne en løsning på informasjon. Du kan være med å bestemme litt ang det.
    Du etterlyser noen å prate med. Vet ikke om du vet men kommunen har et helseteam som skal hjelpe alle innbyggere. Der er det erfaringsmessig lav terskel og veldig gode mennesker.
    Så til slutt må jeg si at uansett hvor mye du leser så får du ikke endret sykdommen selv om dine spørsmålstegn til nå har vært viktige. Så jeg trur du må finne noe annet å lese om og stille spørsmål ved. Styrke klemmer

    • Jeg vet jo det meste av det du sier, men allikevel så må jeg se at det fungerer det er tross alt den viktigste besluttningen jeg har tatt i mitt liv. Den forandrer vårt liv på en drastisk måte. Jeg kan ikke hindre sykdommen med å lese om den det er rett, men jeg glemmer den heller ikke ved å la være. Det viktigste for meg er å vite ikke å tro derfor må jeg vite at dette er rett. Helseteamet vet jeg ingenting om, men det finnes sikkert der et sted.

      • Skjønner at du må vite. Det kan jeg forstå men at din søken etter info blir altoppslukende er ikke bra. Da ser du ikke skogen for bare
        trær. Jeg og mange med meg VET at du har gjort det rette.
        Det er tøffe tak og du må være streng med deg selv.
        Du nevnte over her at du ikke har hatt så mye sosialt utenom Eli. Men slik situasjonen er nå så bør du nok tenke litt nytt også her. Styrkeklemmer 🌞💖

  6. Det sies at øynene er sjelens speil og jeg ser to øyne som ser triste ut og det gjør vondt! Skjønner at du lurer på om du har valgt rett, men er det ikke bedre at gullhjertet ditt har det stabilt en plass nå? Og hva til vinteren, hva hvis hun vandrer avgårde mens du sover tungt etter mye dårlig søvn? Utfallet kan bli veldig vondt og vanskelig for deg! Jeg vet at vi som ikke har opplevd denne lumske sykdommen i nærmeste familie ikke helt kan sette oss inn i hvordan det er, men av og til ved sykdom må vi bare slippe taket og stole på at våre kjære blir tatt godt hånd om av andre i samarbeid med familie 💕

  7. Jeg vil bare takke for herlig fortelling om deg og din bestefar, heheheh…
    Også respekterer jeg selvfølgelig at du selv vet best hva som er bra for deg,og hva du trives med. Men jeg kan allikevel ikke la vær å tenke at du kanskje ville hatt godt av å tilsette en liten dash av noe nytt/annet etterhvert, når tiden evt. er moden.
    Det er uansett godt å se kommentarfeltene dine både her og på Facebook; du får mye omsorg, støtte, engasjement og gode inspill fra dine digitale venner. Sender en oppmuntringsklem og håper du faller til ro med den beslutningen du har tatt (og at tvilen og samvittighetsspøkelset lar deg få litt fred etterhvert som ting går seg til.

  8. Heisann, Atle! Jeg føler med deg. Min kone heter også Eli, og jeg tenker ofte på samme måten som deg. Hun har flyttet på sykehjem med Alzheimer, men forskjellen er at min Eli trives. Jeg besøker henne hver dag, og vi går en times tur eller tar en biltur til butikken- spiller ofte Yatzy. Eli er fortsatt ganske klar i hodet, løser X-ord og bruker mobilen. Følelseslivet er borte, og korttidshukommelsen selvsagt dårlig. Når jeg ser inn i øynene hennes så møter jeg et mer og mer tomt blikk. Foreløpig har jeg stor glede av daglige besøk til min kjære Eli, og håper hun vil stå imot den nedbrytende sykdommen så lenge som mulig – men alle vi som er pårørende vet hvordan det hele ender til slutt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*