Atle Lundhaug

Ikke helt uten betydning.

Jeg fikk veldig mange meldinger på bakrommet i går fra andre som selv sitter i samme situasjon som meg og noen som har kommet gjennom den fasen også. Det synes jeg er veldig verdifullt for det er en del ting som blir likt. Alle har vi jo levd en stund i en stressende situasjon og da den plutselig forandrer seg får man nesten som et lite sjokk. Det er fryktelig mange meninger om hva man bør gjøre med seg selv for å komme igang igjen. Det som er så rart er at da jeg pratet med de som tar vare på Eli så sier de at det er slik jeg gjør jeg skal gjøre. Nå er det nok flere som har lurt på å ta sine kjære hjem igjen. Det er vel da en naturlig reaksjon på savn og smerte. Jeg har jo alltid hatt store problemer med å godta autoriteter bare fordi de er en autoritet. Som et eksempel kan jeg si fra mitt jobben min i skogen at det grønnkledde funksjonæren var litt problematisk å svelge,men skogeierens mening det tok jeg lett. I dette ligger at de som tar vare på Eli de har en annen måte å nå fram i mitt sinn enn “funksjonæren” Så vil jeg vel si at dere som mener at jeg burde samle på frimerker istedenfor å lete etter ting om demens på nettet bommer veldig. Som en sa til meg idag kunnskap du får om sykdommen vil tvert imot øke din forståelse for sykdommens forløp så fortsett å lest, det er alt for mange som har hatt bestemor/bestefar med demens som tror de vet hvordan det er å skulle leve sammen med sykdommen i form av sin kjære. Det tror jeg er veldig sant for Eli og jeg hadde jo ansvaret for hennes mor med samme sykdommen en stund og jeg trodde veldig mye, nå vet jeg.

En gang for lenge siden så lærte jeg at det å fortrenge ting ville føre til problemer senere. Nå blir jo dette litt spesielt for jeg har jo døra på vidt gap slik at nedturene blir jo også framme i lyset i og med at jeg skriver rett i ruta som jeg kaller det. Jeg har hatt tre gode samtaler over telefonen i dag og det hjalp veldig. Jeg tar faktisk imot råd når de kommer fra rett hold.

Var på besøk til Eli idag og vi tok en biltur opp til Vestmarka for å se på graven til hennes foreldre. Det vil hun så gjerne gjøre. Det er nok noe jeg kan gjøre, men jeg tror ikke jentene kan gjøre det for de får problem da de kommer tilbake. Det fikk jeg også, men jeg er jo vant til å lede henne og hun er jo også vant til å følge meg. Å gå så mye utenfor området hun beveger seg på tror jeg ikke man skal gjøre nå for hun blir urolig. Jeg har jo lært meg hvordan jeg kan avlede så det går, men jeg skal nok ikke si det går greit.

Jeg hadde med litt nye klær til henne idag og hun ble veldig glad for hun liker sterke farger Eli. Kunne faktisk legge det inn i skapet nå uten at hun plukket alt ut igjen. Måtte jo smile litt for en t-skjorte var nyvasket, men ustrøket og da sa hun “har du ikke strøket t-skjorta denne gangen “ Klærne kan jo vaskes der på huset, men jeg liker å holde orden på klærne hennes for det har jeg jo gjort de siste årene. Det er jo koselig å stå slik å stryke klær for at hun skal se fin ut. En ting la jeg merke til  i dag for hun var på toalettet da jeg kom, hun vasket hendene etterpå uten at jeg måtte si det. Ikke helt uten betydning.

Soppen er ikke valgt tilfeldig, den er skadet, men den kalles en sopp til den er borte.

3 Kommentar postet

  1. Ja, det er lett å gi råd, spesielt for folk som ikke har stått i samme situasjon…..jeg har sett kvalene dine den siste tiden, jeg tenkte ofte likedan det første året, at dette orker jeg ikke, jeg tar han med hjem. Men igjen, dette er en prosess som de fleste av oss som pårørende til en person med demens har vært gjennom, og det er enkelte faser vi ikke kommer utenom. Selvfølgelig tok jeg ikke mannen min heim, og alt gikk seg til, det tok bare litt tid. Nå må du finne en ny hverdag, og det gjør du på din måte, denne delen av prosessen er ikke lik for noen av oss. For meg tok det to år før jeg kjente at jeg greier faktisk å bo alene.

    • Veldig godt å lese det du skriver for det føles som man rives i fillebiter. Det å vite at det kan være slik er tross alt en trøst. Jeg er så heldig at de som tar seg av Eli har alle et stort hjerte med plass til meg også. At det tar tid å venne seg til å bo alene det forstår jeg jo for Eli er overalt i huset.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*