Atle Lundhaug

Jeg har mistet troen, men ikke håpet.

Det er kvelden som er verst for da sitter man å lytter etter fotsteg. Fotsteg etter en som aldri kommer. Hun kan jo ikke det ettersom jeg har bestemt at hun skal være på Helsetunet 3C. Jeg forstår jo hvorfor, men det blir jo ikke noe lettere av den grunn. Hun sa det selv i dag “ jeg synes det er så lenge siden jeg var hjemme og hvorfor får ikke jeg bestemme”  Det er lenge for det blir 3 uker i morgen. Noen ganger har hun tid hun også, men så er det fort glemt. Jeg spurte var Linda hos deg i dag? Nei, hun hadde ikke sett noe til Linda. Det er da jeg vet at hun er ikke som før, hun glemmer veldig fort. Slik er det vel når jeg drar hjem igjen også.

I dag har jeg kjøpt min første tv fordi den vi arvet fra Pia døde i går kveld. Den begynte å lukte vondt. Det ble en på samme størrelse og på tilbud for billigst mulig er best mulig. Var litt dumt dette for jeg ser veldig lite på tv, men synes jeg vil ha en allikevel.

Jeg var på møte med Ida og Sonja fra 3C i dag også det er liksom for å tilpasse oppholdet litt til den det gjelder. Fin ordning dette. Egentlig vanskelig samtale så da prøver jeg å skifte tema hele tiden. Det er jo ikke lett å sitte slik å prate om ting rundt den som betyr så mye mens hun tusler rundt på andre siden av veggen. Man føler som om man svikter totalt.

Med den delen unnagjort så var det hjem å lage middag. Jeg er nøye med middagen fordi det blir så som så med maten ellers. En fordel er det jo for det er lenge siden jeg var så lett. Det er jo ikke det koseligste man gjør lage middag til en person. Det er jo heller ikke så festlig å spise middag alene.

Det ble jo som du forstår en tur ned til Eli også ettersom jeg ikke ville forstyrre henne midt i middagen. Jeg synes jo det er godt å sitte der en stund sammen med henne og jeg tror kanskje det vil bli bra til slutt med at jeg dukker opp hver dag. Det er nok ikke enkelt å vite hva som er rett. Helst skulle jeg ville være hos henne da hun sovnet, men er ikke så sikker på om det er lurt. Jeg gjorde det noen ganger den gangen hun var på 2A og det var litt godt for oss begge den gang. Det var da jeg var full av pågangsmot og trodde det ville være årevis til dit vi er i dag. Da trodde jeg at jeg ville finne noe som kunne utsette dette som vi nå må leve med. Nå har jeg lest så mye at jeg vet det jeg trodde så sterkt på at jeg skulle finne det finnes ikke. Aner ikke hvor mange ganger jeg har trodd på noe for så å miste troen på det samme. Jeg har mistet troen, men ikke håpet.

Det blir aldri borte.

3 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*