Atle Lundhaug
cof

Her hviler ingenting.

Ja slik ser det ut en fredags formiddag etter veien hos oss. Vi går hvileløst omkring uten å finne ro Vamp og jeg. Vamp er gammel og går sakte så vi kommer ikke så langt egentlig. Det blir passe for ham og alt for lite for meg. Vi stopper litt, tar et bilde, går videre. Alt i sakte kino som om vi venter på noe. Egentlig venter vi på ingenting, for man kan vente på ingenting. Der ingenting finnes kan man vente på ingenting. Det var en dristig slektning som sa engang at jeg ikke hadde blitt til noe og kastet bort livet mitt. Da svart jeg så fin da for det kan stå på gravsteinen her hviler ingenting. Nå hviler ingenting, men hviler fra hva.

Jeg går, skriver, stopper tar bilder, går igjen på autopilot. Livet er parkert på autopilot i passe høyde for å overleve, det er alt.

 

Fordømt hengeren med søppel som skulle vært levert. Jeg kjørte den ned på onsdag fordi jeg trodde det var tirsdag, men det er aldri tirsdag på en onsdag. Så var det i går, det ble ikke noe da heller. Nå er det fredag og åpent på gjennvinninga, men i dag vil jeg helst ikke se andre mennesker. Jeg skal sortere søpla for da blir det enklere. Av parabolen kan jeg forresten gjøre fuglebad av når jeg tenker etter. Det var søppel i går og det blir fuglebad i framtida. Framtida når er den? Den er ihvertfall ikke idag for jeg går på autopilot.

Av alle ting har jeg lyst på en hamburger. Jeg går visst helt i stå idag. Hodet hviler ikke og idag kommer noen til å si jeg graver meg ned. Jeg graver ikke jeg leter etter noe, noe som kanskje ikke finnes fordi ingen har tenkt på det. Det finnes noe der inne selv om det er i ingenting. Deler du opp ordet blir det ingen ting. Mobilen min er en ting, mennesker kan aldri bli en ting selv ikke med alzheimer. Verdien på et menneske er ikke en aksjekurs som går opp og ned. Hvem var du og hvem er du.

Man kan vel ikke være X-menneske, kan man det da? 

Man tenker så mye rart når man går slik med kun seg selv som selskap og så Vamp da. På meg går kverna døgnet rundt. Jeg skulle til Eli idag for jeg har jo lyst til at vi skal ha kontakt hver dag.Kanskje husker hun at jeg har lovet å komme. Pia var en tur hos mamma på formiddagen og hun sa at mamma var dyster og trøtt i dag så jeg ble litt i tvil. Skulle jeg la være kanskje ? Hun var jo i fin form da jeg ringte ned og pratet med Nina. Jeg hadde så lyst til å ta henne hjem noen timer nå i helga, men siden jeg ikke fikk en klar anbefaling til det så la jeg det vekk. Det er nok for tidlig. Eli ser ut som seg selv, men er jo ikke helt det så det er jo ikke sikkert det hadde blitt kun til glede for henne. Jeg dro da ned, men droppet besøket for jeg har heller ikke en topp dag for å si det på den måten. Det ble en tur over grensen så fikk jeg i hvertfall litt mat i huset. 

Så er det noen graver på Matrand som trenger litt tilsyn i tillegg til de to på Vestmarka. Vi dro innom der Vamp og jeg. Det blir mange tanker ved en grav og jeg har liksom ikke fått fordøyd helt at far jo også ble borte 3/3. Det har egentlig vært et tøft år for hans sykdom begynte jo å vise krefter like over nyttår. Vi bor jo her Eli og jeg så vi fikk en del av det. Så ble det sykehus på ham og på oss også som jo var naturlig. Han ble sykere og døde jo på Helsetunet 2A  den 3/3. Det ble en hektisk periode av det og det rare var at Eli var den beste støtten. Eli var litt roligere en kort periode da før den onde i hennes hode slo til igjen for fullt. Nå sitter jeg her da med fasit i hånden og vil vel si at jeg begynner å forstå hvorfor jeg er så trøtt. Det har vært et vondt år så langt og det verste som kunne skje har jo også skjedd. Vi ble alene Vamp og jeg. 

 

4 Kommentar postet

  1. Sender nok en oppmuntringsklem og tenker at midt i sorgen, trøttheten og alt det vonde får du allikevel øye på noen muligheter: Parabolen kommer til å bli et supert fuglebad, som du helt sikkert kommer til å få glede av når det blir vår og sommer igjen! (Det er fortsatt ikke for sent i år, her bader fuglene som bare det fortsatt, men det begynner jo å tynnes i rekkene etterhvert som de trekker mot varmere strøk).

  2. Ikke veldig pent å si, men slektningen din må være stokk dum. Ingen som har det du og din Eli har, kan være ingenting. Det er mange måter å lykkes i livet på og de viktigste måles ikke i penger eller prestisje.
    Skjønner godt at du er sliten og lei deg. Du har holdt ut mye, kjempet hardt og har mere foran deg. Sender deg en god klemmmmm og et oppmuntrendesmil

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*